Jeg har gått med dette innlegget i hjertet mitt siden
september i fjor. Jeg har tenkt og tenkt, jeg har tygget, vurdert, fordøyd … og
jeg har kviet meg. Jeg har kviet meg noe aldeles voldsomt for å skrive dette
innlegget, men det må gjøres. Dette innlegget er ubehagelig og vondt å skrive.
Jeg skammer meg.
Dette handler om en fortelling som må deles. Denne
fortellingen må deles for at den ikke skal gjenta seg. Dette er en fortelling
om når de voksne svikter.
Jeg begynte på ungdomskolen tidlig på 90-tallet. Jeg er
vokst opp i en helt vanlig familie, på et helt vanlig tettsted utenfor en helt
vanlig by. Jeg gikk på en helt vanlig skole, hadde helt vanlige venner og drev
med helt vanlige ting på fritiden. Jeg var snill, flink, pliktoppfyllende, pen
i tøyet og passelig engstelig for å havne i trøbbel.
Dette er imidlertid ikke en fortelling om helt vanlige meg.
Dette er fortellingen om en litt uvanlig gutt. Jeg velger å
kalle ham for Fred. Jeg liker navnet Fred. Fred het egentlig noe helt annet,
men hva han het velger jeg å holde for meg selv.
Fred gikk i parallellklassen min og var en skikkelig pøbel.
Det gikk skumle rykter om Fred. Han hadde funnet på masse fælt, og i tillegg
var «mora hans gæren». Jeg var livredd for Fred!
I løpet av 8.klasse ble han punker. Det gikk også rykter om
at han hang med noen nynazister. Dette gjorde ham, om mulig, enda skumlere.
Likevel visste «alle» at Fred ikke hadde det så greit hjemme. Jeg kunne
imidlertid ikke helt tro på at det som ble fortalt var sant – dette var så
langt unna min virkelighet at det ble for absurd.
En dag ble jeg gående sammen med Fred hjem fra skolen. Jeg
var skrekkslagen! Det viste seg imidlertid at Fred var en ganske hyggelig fyr,
selv om han i mine øyne så fryktinngytende ut.
Så lenge jeg kan huske har menneskene jeg har truffet, av en
eller annen grunn, følt en intens trang til å dele sine historier med meg. Fred
var intet unntak.
I løpet av den lille turen hjem delte han sin fortelling med
meg.
Av respekt for Fred velger jeg å ikke gå i detalj, men han
beskrev en kritikkverdig hjemmesituasjon. Han delte en fortelling preget av
fortvilelse, angst og utrolig mye sinne – altfor mye å bære for en
fjortenåring. Jeg lovet ham på tro og ære å ikke fortelle det han hadde delt
til en levende sjel.
Det løftet holdt jeg, og det angrer jeg fryktelig på.
Det var vel første og eneste gang jeg snakket skikkelig med
Fred i løpet av de tre årene vi gikk sammen på ungdomskolen.
I 8.klasse skulle vi stå til konfirmasjon. Vi troppet opp i
kirken annenhver onsdag, og vi måtte møte opp på en antall gudstjenester i
løpet av året – dersom vi ikke gjorde dette ville vi ikke få stå til
konfirmasjon. I etterkant av gudstjenesten måtte vi fylle ut et lite skjema som
skulle signeres av en voksen, og deretter leveres inn, som en slags kvittering
på at vi hadde vært tilstede.
Fred falt ut av konfirmasjonsforberedelsene tidlig og fikk
dermed ikke lov til å konfirmere seg.
Han hadde ingen der hjemme som kunne minne ham på øvelsene,
og han hadde ingen som kunne vekke ham søndag morgen, lage frokost til ham og
sende ham i kirken.
Lederne i kirken gjorde, så vidt jeg vet, ingenting for å
følge opp – de virket nesten glade for at han ikke var der; la de små barn
komme til meg (men bare de barna som kommer fra møblerte hjem).
De voksne på skolen gjorde, slik vi opplevde det, heller
ingenting. Kanskje de ikke visste, kanskje de ikke ville vite … det er ikke
godt å si.
I løpet av mine tre år på ungdomskolen opplevde jeg i stor
grad at de aller fleste lærerne våre ikke tok oss på alvor. Det var selvsagt
noen hederlige unntak, og all ære til dem.
Vi hadde medelever som til stadighet var synlig ruset på
skolen – våre lærere sa ingenting. Vi hadde åpenbare mobbesaker, og mobbingen
foregikk rett under nesen til de voksne uten at de tok affære. Fred var heller
ikke den eneste eleven som hadde det vanskelig på hjemmebane.
Det var også en mannlig lærer … Kort oppsummert: Hvis de
samme tingene hadde funnet sted mellom voksne på en arbeidsplass, ville dette
ha blitt betraktet som seksuell trakassering.
Noen ganger forsøkte vi å si fra, men de voksne hørte ikke
etter, snudde ryggen til, unnskyldte, bagatelliserte …. sviktet.
Konfirmasjonsdagen vår kom. Det var en solrik, litt kjølig,
søndag i mai. Etter gudstjenesten troppet Fred opp utenfor kirken. Med hanekam
og skinnjakke må han mildt sagt ha stukket seg ut blant bunad- og dresskledte
mennesker. Jeg la imidlertid aldri merke til ham, men da jeg fremkalte bildene jeg
tok denne dagen dukket han opp på flere av dem. Jeg fant et av dem, sirlig
klistret inn i et album, i hyllen på pikerommet hjemme i mitt barndomshjem … her
var det heller ingen som fanget ham opp.
Jeg skammer meg over at jeg ikke så ham. Jeg var så opptatt
med å nyte oppmerksomheten jeg fikk av min familie og for opptatt med å
forevige dagen gjennom linsen på kameraet som min far noen uker før hadde
forært meg. Ikledt min splitter nye bunad, sydd med kjærlighet i hvert sting av
min mor og mormor var jeg for opptatt med å glede meg til en bedre middag på en
lokal restaurant, fine gaver og en prektig toetasjes marsipankake at jeg ikke
så den blodige urettferdigheten som fant sted bare noen meter foran meg og som
til og med var godt synlig i kamerats søker …
Vi ble ferdig med 8.klasse og kom oss igjennom niende. Vi
begynte på videregående og ble spredt for alle vinder. Hva som så skjedde med
Fred vet jeg ikke.
I fjor høst fikk jeg, ved en tilfeldighet, vite at Fred
hadde dødd noen år tidligere. Her vil jeg heller ikke gå i detaljer, men jeg
kan fortelle at det hele var svært tragisk. Jeg ble svært sjokkert, men ikke
voldsomt overrasket.
Dersom noen hadde kommet til meg som fjortenåring og fortalt
om Fred sin skjebne som voksen, ville jeg ikke ha blitt det minste forbauset.
Når det er sagt er dette helt grusomt! Jeg tør påstå at Fred
faktisk ikke hadde en sjanse. De voksne hjemme sviktet. De voksne på skolen
sviktet. De voksne i kirken sviktet. Vi, hans klassekamerater, sviktet.
Vi burde ha fortalt. Vi burde ha sagt fra. «Alle» visste jo
at Fred ikke hadde det bra hjemme …
Fred sin fortelling er ikke unik. Vi har alle på et
tidspunkt truffet «en Fred», enten har vi gått på skolen sammen med ham, hatt
ham som elev, hatt ham i nabolaget, vært vennen hans …
Jeg velger å avslutte innlegget her. Det synes overflødig å
komme men en lang utgreing om felles ansvar, viktigheten av at vi voksne stiller
opp for barn og ungdom, at vi lærer barna våre viktigheten av å si ifra …
I dag, på dagen 24 år etter konfirmasjonen, skammer jeg meg
fremdeles.
Sov godt,
FF -
