Da jeg var liten jente sa mamma til meg: «Dersom noen tar
på deg på en måte du ikke liker, har du lov til å gjøre akkurat hva du må for å
stoppe det – jeg skal forsvare deg uansett hva du gjør».
Jeg er helt sikker på at det hun sa har vært med på å
skåne meg for mye ubehag. Dette, og en god porsjon flaks …
Da en gutt i klassen klådde på meg i en skoletime da jeg
var tidlig i tenårene, ble jeg rasende. Det var som en rullgardin gikk ned i
hodet mitt. Den snille, prektige og skoleflinke piken forvandlet seg til en
illsint furie. Jeg kjørte med full kraft en passer inn i låret hans. Han ble
helt stille. Så ble han blek som et laken, før han med litt besvær dro ut passeren av låret
sitt, la den på pulten og fortsatte med skolearbeidet. Han rørte med aldri
igjen. Skal jeg være helt ærlig, tror jeg det tok en del år før han turte å
røre noen andre igjen, og ingen andre turte å røre meg på en lang stund. De som
prøvde seg gjorde det ikke igjen. Jeg delte sjenerøst ut sviende ørefiker,
spisse albuer og velrettede spark i øst og vest … og fikk være i fred og utrolig nok trengte
aldri min mor å gå inn som forsvarer for mine reaksjoner.
I etterkant at overgrepsskandalene rundt den amerikanske
filmprodusenten Harvey Weinstein har #metoo
dukket opp i mange statusfelt på Facebook. Kvinner deler sine fortellinger om alt i
fra tafsing og verbal trakassering til brutale seksuelle overgrep i media. Det
er fint. Det er fint at dette sette på dagsorden, og det er fint at de som har
gjort noe galt må stå til rette for det de har gjort.
Jeg tenker også at det er veldig fint å ha en mamma som
lærte meg å sette grenser for egen kropp tidlig.
Når jeg ser på min ungdomstid i «bakspeilet» ser jeg er
jente med sterke meninger. En jente som i en alder av tolv år leste
novellesamlingen «Hold kjeft og vær deilig» av Vita
Andersen, og slukte «Egalias døtre» av Gerd Brantenberg rått.
Jeg erklærte meg som feminist og gikk med kvinnefronten-button på
jakken min. Senere leste jeg «Fittstim» og «Råtekst» … jeg hadde til og med en kort
gjesteopptreden i Kvinnegruppen Ottar, hvor jeg blant annet var med på å
demonstrere mot Norgesmesterskapet i stripping. Jeg ble etter hvert kjent med forfatterskapet
til Simone de Beauvoir, Marilyn French, Margaret Atwood, Julia Kristeva …
En solid mengde flaks har også spilt inn. Hvor mange
ganger har ikke jeg, en sen nattetime (eller tidlig morgentime alt etter som)
trippet småbrisen hjem fra byen i høye hæler
og kort skjørt? Hvor mange ganger har ikke venninnene mine og jeg havnet på
nachspiel? Det er så mange ganger jeg kunne ha vært på feil sted, til feil tid,
danset eller flørtet med feil mann på et utested eller en fest. Det har
imidlertid ikke skjedd. Jeg har vært en av de heldige. Hvis
vi ser bort i fra noen hormonelle tenåringsgutter og en gristete gymlærer på
ungdomskolen, samt noen i overkant nærgående menn på byen har jeg sluppet unna.
Jeg kan ikke forsvare å sette #metoo i statusfeltet mitt på Facebook.
Jeg tenker at det er fint å bli feminist som tolvåring,
men det burde egentlig ikke være nødvendig. Det burde ikke være nødvendig at en
tenåringsjente skal behøve å ty til vold for å verne om sine grenser. Det er
flott at en jente-mamma forteller sin datter at det er hun, og bare hun, som
får bestemme over hennes kropp. Men hva med gutte-mammaene, og pappaene
for den saks skyld? Jeg er rimelig sikker på at gutten som klådde på meg i skoletimen i
syvende hadde både en mamma og en pappa. Hvorfor hadde ikke de forklart ham at
der faktisk ikke er OK å klå på puppene til en jente i klassen?
Som foreldre, foresatte, oppdragere, lærere, pedagoger …
ja som voksne har vi et viktig oppdrag. Vi må ikke bare lære barn å verne om sine
grenser, vi må også lære dem å respektere andres.
Jeg håper at kvinner fortsetter å dele sine fortellinger.
Jeg håper at flere tør å bruke #metoo i
sosiale medier og at det vil skje en endring. Jeg håper at våre barn kan bruke
emneknaggen #notme.
Ta vare på hverandre <3
FF
Ta vare på hverandre <3
FF
