#notme

Da jeg var liten jente sa mamma til meg: «Dersom noen tar på deg på en måte du ikke liker, har du lov til å gjøre akkurat hva du må for å stoppe det – jeg skal forsvare deg uansett hva du gjør». 

Jeg er helt sikker på at det hun sa har vært med på å skåne meg for mye ubehag. Dette, og en god porsjon flaks … 

Da en gutt i klassen klådde på meg i en skoletime da jeg var tidlig i tenårene, ble jeg rasende. Det var som en rullgardin gikk ned i hodet mitt. Den snille, prektige og skoleflinke piken forvandlet seg til en illsint furie. Jeg kjørte med full kraft en passer inn i låret hans. Han ble helt stille. Så ble han blek som et laken, før han med litt besvær dro ut passeren av låret sitt, la den på pulten og fortsatte med skolearbeidet. Han rørte med aldri igjen. Skal jeg være helt ærlig, tror jeg det tok en del år før han turte å røre noen andre igjen, og ingen andre turte å røre meg på en lang stund. De som prøvde seg gjorde det ikke igjen. Jeg delte sjenerøst ut sviende ørefiker, spisse albuer og velrettede spark i øst og vest … og fikk være i fred og utrolig nok trengte aldri min mor å gå inn som forsvarer for mine reaksjoner. 

I etterkant at overgrepsskandalene rundt den amerikanske filmprodusenten Harvey Weinstein har #metoo dukket opp i mange statusfelt på Facebook. Kvinner deler sine fortellinger om alt i fra tafsing og verbal trakassering til brutale seksuelle overgrep i media. Det er fint. Det er fint at dette sette på dagsorden, og det er fint at de som har gjort noe galt må stå til rette for det de har gjort.  

Jeg tenker også at det er veldig fint å ha en mamma som lærte meg å sette grenser for egen kropp tidlig.  

Når jeg ser på min ungdomstid i «bakspeilet» ser jeg er jente med sterke meninger. En jente som i en alder av tolv år leste novellesamlingen «Hold kjeft og vær deilig» av Vita Andersen, og slukte «Egalias døtre» av Gerd Brantenberg rått.  

Jeg erklærte meg som feminist og gikk med kvinnefronten-button på jakken min. Senere leste jeg «Fittstim» og «Råtekst» … jeg hadde til og med en kort gjesteopptreden i Kvinnegruppen Ottar, hvor jeg blant annet var med på å demonstrere mot Norgesmesterskapet i stripping. Jeg ble etter hvert kjent med forfatterskapet til Simone de Beauvoir, Marilyn French, Margaret Atwood, Julia Kristeva  … 

En solid mengde flaks har også spilt inn. Hvor mange ganger har ikke jeg, en sen nattetime (eller tidlig morgentime alt etter som) trippet småbrisen hjem fra byen i høye hæler og kort skjørt? Hvor mange ganger har ikke venninnene mine og jeg havnet på nachspiel? Det er så mange ganger jeg kunne ha vært på feil sted, til feil tid, danset eller flørtet med feil mann på et utested eller en fest. Det har imidlertid ikke skjedd. Jeg har vært en av de heldige. Hvis vi ser bort i fra noen hormonelle tenåringsgutter og en gristete gymlærer på ungdomskolen, samt noen i overkant nærgående menn på byen har jeg sluppet unna. Jeg kan ikke forsvare å sette #metoo i statusfeltet mitt på Facebook. 

Jeg tenker at det er fint å bli feminist som tolvåring, men det burde egentlig ikke være nødvendig. Det burde ikke være nødvendig at en tenåringsjente skal behøve å ty til vold for å verne om sine grenser. Det er flott at en jente-mamma forteller sin datter at det er hun, og bare hun, som får bestemme over hennes kropp. Men hva med gutte-mammaene, og pappaene for den saks skyld? Jeg er rimelig sikker på at gutten som klådde på meg i skoletimen i syvende hadde både en mamma og en pappa. Hvorfor hadde ikke de forklart ham at der faktisk ikke er OK å klå på puppene til en jente i klassen?  

Som foreldre, foresatte, oppdragere, lærere, pedagoger … ja som voksne har vi et viktig oppdrag. Vi må ikke bare lære barn å verne om sine grenser, vi må også lære dem å respektere andres. 

Jeg håper at kvinner fortsetter å dele sine fortellinger. Jeg håper at flere tør å bruke #metoo i sosiale medier og at det vil skje en endring. Jeg håper at våre barn kan bruke emneknaggen #notme. 

Ta vare på hverandre  <3
FF

Når de voksne svikter ...

Det har vært stille på bloggen min de siste månedene – med god grunn.

Jeg har gått med dette innlegget i hjertet mitt siden september i fjor. Jeg har tenkt og tenkt, jeg har tygget, vurdert, fordøyd … og jeg har kviet meg. Jeg har kviet meg noe aldeles voldsomt for å skrive dette innlegget, men det må gjøres. Dette innlegget er ubehagelig og vondt å skrive.

Jeg skammer meg.

Dette handler om en fortelling som må deles. Denne fortellingen må deles for at den ikke skal gjenta seg. Dette er en fortelling om når de voksne svikter.

Jeg begynte på ungdomskolen tidlig på 90-tallet. Jeg er vokst opp i en helt vanlig familie, på et helt vanlig tettsted utenfor en helt vanlig by. Jeg gikk på en helt vanlig skole, hadde helt vanlige venner og drev med helt vanlige ting på fritiden. Jeg var snill, flink, pliktoppfyllende, pen i tøyet og passelig engstelig for å havne i trøbbel.

Dette er imidlertid ikke en fortelling om helt vanlige meg. 

Dette er fortellingen om en litt uvanlig gutt. Jeg velger å kalle ham for Fred. Jeg liker navnet Fred. Fred het egentlig noe helt annet, men hva han het velger jeg å holde for meg selv.

Fred gikk i parallellklassen min og var en skikkelig pøbel. Det gikk skumle rykter om Fred. Han hadde funnet på masse fælt, og i tillegg var «mora hans gæren». Jeg var livredd for Fred!

I løpet av 8.klasse ble han punker. Det gikk også rykter om at han hang med noen nynazister. Dette gjorde ham, om mulig, enda skumlere. Likevel visste «alle» at Fred ikke hadde det så greit hjemme. Jeg kunne imidlertid ikke helt tro på at det som ble fortalt var sant – dette var så langt unna min virkelighet at det ble for absurd.

En dag ble jeg gående sammen med Fred hjem fra skolen. Jeg var skrekkslagen! Det viste seg imidlertid at Fred var en ganske hyggelig fyr, selv om han i mine øyne så fryktinngytende ut.

Så lenge jeg kan huske har menneskene jeg har truffet, av en eller annen grunn, følt en intens trang til å dele sine historier med meg. Fred var intet unntak. 

 I løpet av den lille turen hjem delte han sin fortelling med meg.

Av respekt for Fred velger jeg å ikke gå i detalj, men han beskrev en kritikkverdig hjemmesituasjon. Han delte en fortelling preget av fortvilelse, angst og utrolig mye sinne – altfor mye å bære for en fjortenåring. Jeg lovet ham på tro og ære å ikke fortelle det han hadde delt til en levende sjel.

Det løftet holdt jeg, og det angrer jeg fryktelig på.

Det var vel første og eneste gang jeg snakket skikkelig med Fred i løpet av de tre årene vi gikk sammen på ungdomskolen. 

I 8.klasse skulle vi stå til konfirmasjon. Vi troppet opp i kirken annenhver onsdag, og vi måtte møte opp på en antall gudstjenester i løpet av året – dersom vi ikke gjorde dette ville vi ikke få stå til konfirmasjon. I etterkant av gudstjenesten måtte vi fylle ut et lite skjema som skulle signeres av en voksen, og deretter leveres inn, som en slags kvittering på at vi hadde vært tilstede. 

Fred falt ut av konfirmasjonsforberedelsene tidlig og fikk dermed ikke lov til å konfirmere seg.

Han hadde ingen der hjemme som kunne minne ham på øvelsene, og han hadde ingen som kunne vekke ham søndag morgen, lage frokost til ham og sende ham i kirken. 

Lederne i kirken gjorde, så vidt jeg vet, ingenting for å følge opp – de virket nesten glade for at han ikke var der; la de små barn komme til meg (men bare de barna som kommer fra møblerte hjem).

De voksne på skolen gjorde, slik vi opplevde det, heller ingenting. Kanskje de ikke visste, kanskje de ikke ville vite … det er ikke godt å si.

I løpet av mine tre år på ungdomskolen opplevde jeg i stor grad at de aller fleste lærerne våre ikke tok oss på alvor. Det var selvsagt noen hederlige unntak, og all ære til dem.

Vi hadde medelever som til stadighet var synlig ruset på skolen – våre lærere sa ingenting. Vi hadde åpenbare mobbesaker, og mobbingen foregikk rett under nesen til de voksne uten at de tok affære. Fred var heller ikke den eneste eleven som hadde det vanskelig på hjemmebane.

Det var også en mannlig lærer … Kort oppsummert: Hvis de samme tingene hadde funnet sted mellom voksne på en arbeidsplass, ville dette ha blitt betraktet som seksuell trakassering. 

Noen ganger forsøkte vi å si fra, men de voksne hørte ikke etter, snudde ryggen til, unnskyldte, bagatelliserte …. sviktet.

Konfirmasjonsdagen vår kom. Det var en solrik, litt kjølig, søndag i mai. Etter gudstjenesten troppet Fred opp utenfor kirken. Med hanekam og skinnjakke må han mildt sagt ha stukket seg ut blant bunad- og dresskledte mennesker. Jeg la imidlertid aldri merke til ham, men da jeg fremkalte bildene jeg tok denne dagen dukket han opp på flere av dem. Jeg fant et av dem, sirlig klistret inn i et album, i hyllen på pikerommet hjemme i mitt barndomshjem … her var det heller ingen som fanget ham opp.

Jeg skammer meg over at jeg ikke så ham. Jeg var så opptatt med å nyte oppmerksomheten jeg fikk av min familie og for opptatt med å forevige dagen gjennom linsen på kameraet som min far noen uker før hadde forært meg. Ikledt min splitter nye bunad, sydd med kjærlighet i hvert sting av min mor og mormor var jeg for opptatt med å glede meg til en bedre middag på en lokal restaurant, fine gaver og en prektig toetasjes marsipankake at jeg ikke så den blodige urettferdigheten som fant sted bare noen meter foran meg og som til og med var godt synlig i kamerats søker …

Vi ble ferdig med 8.klasse og kom oss igjennom niende. Vi begynte på videregående og ble spredt for alle vinder. Hva som så skjedde med Fred vet jeg ikke.

I fjor høst fikk jeg, ved en tilfeldighet, vite at Fred hadde dødd noen år tidligere. Her vil jeg heller ikke gå i detaljer, men jeg kan fortelle at det hele var svært tragisk. Jeg ble svært sjokkert, men ikke voldsomt overrasket.

Dersom noen hadde kommet til meg som fjortenåring og fortalt om Fred sin skjebne som voksen, ville jeg ikke ha blitt det minste forbauset.

Når det er sagt er dette helt grusomt! Jeg tør påstå at Fred faktisk ikke hadde en sjanse. De voksne hjemme sviktet. De voksne på skolen sviktet. De voksne i kirken sviktet. Vi, hans klassekamerater, sviktet. 

Vi burde ha fortalt. Vi burde ha sagt fra. «Alle» visste jo at Fred ikke hadde det bra hjemme …

Fred sin fortelling er ikke unik. Vi har alle på et tidspunkt truffet «en Fred», enten har vi gått på skolen sammen med ham, hatt ham som elev, hatt ham i nabolaget, vært vennen hans  …

Jeg velger å avslutte innlegget her. Det synes overflødig å komme men en lang utgreing om felles ansvar, viktigheten av at vi voksne stiller opp for barn og ungdom, at vi lærer barna våre viktigheten av å si ifra …

I dag, på dagen 24 år etter konfirmasjonen, skammer jeg meg fremdeles.

Sov godt,

FF -

Hyllest til alle aleneforeldre.

Dette blogginnlegget er nettopp dette: en hyllest til alle aleneforeldre der ute.  

Kjæresten har vært bortreist en hel uke og jeg har fått prøve meg som ... alenemor.

Vi startet det hele med grundige forberedelser i den forstand at Kjæresten gjorde heftig storhandel på Nærbutikken og Storsenteret. Planen var at jeg skulle slippe å ha med Herr Sønn i butikken i løpet av hele uken Kjæresten var bortreist. Videre sørget vi for at vi var à jour med klesvask, eller … i alle fall så à jour som en småbarnsfamilie kan få blitt. I forkant ble jeg tipset av en rutinert alenemamma om å ta alle snarveier som bød seg når det gjaldt matlagning. Normalt lager jeg det aller meste fra bunnen, halvfabrikata, pulver og buljongterninger slipper ikke inn på mitt kjøkken. Denne uken fikk de imidlertid fri adgang.

Dette viste seg å være lurt.

Her kan du lese om hvordan det gikk ….

Mandag: Denne dagen reiste Kjæresten tidlig på morgenen. Jeg leverte i barnehagen og rakk jobb med brukbar margin. Rakk også fint å hente i barnehagen. Puh! Mandag var også Halloween. Herr Sønn og jeg var klare med to kilo fruktkarameller som skulle deles ut til utkledte smårollinger i nabolaget, men først middag; pølse i lompe. Dette til Herr Sønns store glede. Tror egentlig ikke at han har fått pølser på denne måten før … barnet forkynte i alle fall meget fascinert: «Se, Mamma, pølsen er pakket inn … akkurat som i et teppe.»

 Vi koste oss med å dele ut godis til de små, Herr Sønn underslo to karameller og fikk lov til å fortære den ene før leggetid. Dag 1 gikk ganske smertefritt.

Tirsdag: Herr Sønn er skikkelig B-menneske. Dette har han ikke fra meg, men fra sin far, sin mormor og sin onkel, altså min lillebror. Min far og jeg spretter opp før en viss mann har fått sko på bena, men Herr Sønn slekter altså på de andre. Måtte bestikke Herr Sønn til å stå opp ved å gi ham den gjenværende fruktkaramellen til frokost. I beste Tårnfrid-stil lempet jeg ham inn døren i barnehagen, styrtet av gårde til en buss som heldigvis alltid er litt forsinket og kastet meg inn på jobb tre minutter før skoleklokken ringte. Jeg avsluttet dagen med møte i barnehagens foreldreutvalg her hjemme hos oss. Senere på kvelden oppdaget jeg at jeg egentlig måtte på posten (!). Hvordan løse det? En god venninne kom og reddet meg. Mens jeg styrtet i butikken passet hun Herr Sønn som sov.

Middag: Frossenpizza. Ingen flere detaljer nødvendig.

Onsdag: På onsdager er jeg på barneballetten og jeg var så heldig å få hjelp av enda en god venninne. Hun hentet Herr Sønn i barnehagen, fôret ham med skikkelig middag og passet godt på ham til jeg kunne hente ham … en drøy time etter normal leggetid. Herr Sønn var euforisk. Ikke bare har min venninne huset fullt av barn som kan underholde ham, han hadde fått se på «Pysjheltene» og fått PASTA til middag. Det gledes, det gledes … Da vi kom hjem forkynte Herr Sønn at han var mer sulten på pasta.

På dette tidspunktet var jeg 1) for sliten til å ta noen diskusjon med en treåring om det er OK å spise pasta klokken halv ni om kvelden eller ei, og 2) så full av dårlig samvittighet for min sønn, at jeg kapitulerte.

Herr Sønn sovnet, meget tilfreds i sin seng, etter å ha fortært to pastaskruer.

Middag: Pasta x 2 til Herr Sønn, sushi-takeaway til undertegnede.

Torsdag (Planleggingsdag i barnehagen, Herr Sønn med på jobb): Torsdag morgen (natt?) våknet jeg i firetiden og kjente at noe ikke var som det skulle … etter kort tid skjønte jeg at det som bare ikke fikk lov til å skje denne uken … hadde skjedd. JEG VAR BLITT SYK!!!

Krise i heimen. Vi tilbragte første halvdel av dagen i min seng. Herr Sønn med iPad, jeg med nesen i en klut. Andre halvdel av dagen tilbragte vi i sofaen. Herr Sønn med TV, jeg med Ipad … og nesen i en klut. 

Om ikke annet: Spesialpedagogens barn sulter ikke, for denne dagen sto det (også) pølser i lompe på menyen – til Herr Sønns store glede.

Fredag (Planleggingsdag nr.2 i barnehagen …. håper VIRKELIG at de planlegger noe genialt):

Herr Sønn med på jobb. Jeg var fortsatt i elendig form og angret som en hund på at jeg ikke ble hjemme i sengen. Herr Sønn spratt opp som liten rakett på morgenkvisten. Å være med meg på jobb er noe av det beste han vet, og bestikkelser var ikke nødvendig. Vi hadde en fin, om enn slitsom, dag på jobb. Da jeg hadde fullpakket helg med Halloweenfest hos venner, korøvelse og venninnekveld hadde vi avtalt at Herr Sønn skulle tilbringe helgen hos min mor. Etter skoletid ble han avlevert hos henne. Jeg gjorde en liten «appearance» på Halloweenfesten før jeg jeg kastet inn håndkleet, dro hjem og krøp til sengs. Der ble jeg resten av helgen.

Lørdag og søndag: Korøvelse og venninnekveld måtte avlyses. Jeg tilbragte begge dager i sengen, og takket høyere makter for at min sønn var i gode hender hos Mamma. Herr Sønn ble levert tilbake til meg søndag ettermiddag. Da hadde min mor med hjemmelaget elggryte.

Mandag: Mandag morgen våknet jeg og skjønte at jeg fortsatt var dårlig. Formen var så elendig at jeg ikke orket (!) å levere Herr Sønn i barnehagen. Jeg holdt ham hjemme. Jeg fikk ordnet time hos Dr. FeelGood, noe som resulterte i sykemelding i tre dager, samt resept på hostesaft med en prektig rød trekant.

Tidlig på ettermiddagen kom Kjæresten hjem.

Min uke som alenemor kan selvsagt ikke sammenliknes med å ha eneansvar for et eller flere barn på heltid. Jeg har, og har alltid, hatt enorm respekt for dere som har ansvaret alene med barna deres. Jeg tør påstå at min respekt når har utviklet seg til nesegrus beundring.

Jeg bøyer meg i støvet for dere. I mitt tilfelle var alt tilrettelagt på forhånd. Kjæresten hadde fylt opp kjøleskap og skuffer, sørget for at vi hadde rikelig av forbruksvarer som bleier og toalettpapir. Jeg trengte ikke å bruke veldig tid på husarbeid eller klesvask for alt var gjort klart på forhånd. Jeg fikk også utrolig god hjelp av mine fantastiske venninner og familie. Tusen takk <3

Til tross for alt dette, og det faktum at jeg er mamma til ETT ekstremt brukervennlig barn, syntes jeg at dette var beintøft. Jeg har tidligere skrevet om at det er luksus å få lov til å være syk når man er syk, og at dette ikke er en selvfølge når man har barn. Å være syk helt alene med ansvaret for en treåring var heftig.

Hatten av og hipp hurra for alle aleneforeldre der ute. Dere gjør en kjempejobb!

xxx,

FF.