Man kan jo ikke like alle ...

Man kan ikke like alle. Det er faktisk ikke mulig. Noen ganger treffer vi mennesker som til og med gjør at vi opplever antipati.

I jobben min møter jeg med ujevne mellomrom elever som jeg synes det kan være vanskelig å like. Det er ikke utenkelig at det er flere voksne som deler min opplevelse …

Dessverre er det også ofte slik at de andre barna har den samme opplevelsen. I disse situasjonene er det at jeg opplever at jeg virkelig må jobbe med meg selv. Det er ikke alltid like lett.

Min mor er et av mine viktigeste pedagogiske forbilder. Hun har jobbet en mannsalder i skoleverket – det hun ikke kan om barn, oppdragelse, kommunikasjon, mennesker og relasjoner er ikke verdt å vite.

Nå jeg sliter med å like en elev tenker jeg på noe mamma sa til meg for mange år siden: «Du skal finne fem positive ting med den ungen – hver dag!».

Vi snakker mye om mobbeproblematikk i skolen. Men jevne mellomrom dukker det opp mobbesaker i media som skremmer vettet av meg, både som mor og som pedagog. Forleden leste jeg et blogginnlegg fra 2009 hvor den da 22 år gamle bloggeren og forfatteren Ida Jackson gir en grufull skildring av sin barndom. Jacksons oppvekst er preget av ekskludering, mobbing og avvisning – både fra jevnaldrende og fra voksne. 

Jackson har i disse dager skrevet et brev til seg selv som 22-åring. Dette brevet har blitt hyppig delt i sosiale medier de siste dagene. I brevet skaper hun en ny fortelling; en fortelling om et barn som er lite appellerende, som har dårlig hygiene, har manglende sosiale ferdigheter og som til tider er ganske slemt. Hun uttrykker skam. Jackson viser selvrefleksjon og stikker fingeren i jorden. Det er for så vidt fint, men … ja for det er et stort «men» her …

Jeg tenker at de voksne i Ida Jacksons nærhet har sviktet på det groveste. De har ikke gjort jobben sin. Som voksne, uansett hvilken rolle vi har i et barns liv, er vi forpliktet til å hjelpe og veilede. Er barnet snørret? Da tørker vi barnets nese. Fungerer barnet dårlig sosialt? Da må vi gi barnet gode strategier for samhandling. Oppfører barnet seg ugreit mot andre? Fortell ham eller henne at slik er det ikke OK å oppføre seg.

Jeg mener at de barna som er vanskelige å like er de barna som trenger å bli like aller, aller mest. Det er ikke Ida Jackson som skal skamme seg. Det er det de voksne rundt henne som skal gjøre.

Et nigeriansk ordspråk sier: «It takes a whole village to raise a child». Det handler om at vi alle, som jeg har skrevet om tidligere, har et felles ansvar. Alle barn er alles barn – uansett om de er lette å like eller ikke. Husk at det ofte er de minst "likbare" barna (og voksne) som trenger å bli likt aller mest.

Ønsker dere en fortsatt fin kveld i novembermørket.

xxx,

FF

Å måle arbeid ...

I nærheten av der jeg bor er de i gang med å bygge en diger rundkjøring. Jeg kjører forbi arbeidsstedet hver morgen på vei til jobb og hver ettermiddag på vei hjem. Hver dag vokser rundkjøringen og nå begynner den å ta skikkelig form.

«Tenk så tilfredsstillende å dra hjem fra jobb å vite at man har vært med på å bygge noe», tenker jeg. I løpet at dagen har veiarbeiderne båret, saget (med en sag som kan sage stein!), gravd, sjauet og asfaltert. Litt etter litt vokser en kjempestor rundkjøring frem. De bygger en rundkjøring som mange vil ha stor glede av og som vil gjøre rushtrafikken langt lettere for mange. Rundkjøringen som de bygger vil hjelpe folk å komme raskere og tryggere hjem til familiene sine! Dette synes jeg, som en særdeles lite praktisk anlagt akademiker, er kjempestilig! At det er mulig?

Når jeg går hjem fra jobb har ikke jeg bygget noe som helst. Ingen kan se hva jeg har gjort. Ikke har jeg produsert noe i form av eksempelvis mat, klær eller møbler, ei heller står det noen rundkjøring igjen etter meg. Det eneste jeg kan skilte med er kanskje en bunke tyskprøver eller oppgaver jeg har laget til elever som trenger litt ekstra hjelp. Til tross for at vi lærere bruker mye tid på dokumentasjon og vurdering lar store deler av den jobben vi gjør seg vanskelig måle. Det står heller ingen synlige byggverk igjen etter oss.

Det er i grunnen veldig trist. Jeg skulle ønske at den jobben vi gjorde var mer synlig – at den kunne vises frem utover offentliggjøring av PISA-resultater i avisen …

Vi er så utrolig mye mer enn kunnskapsformidlere. Vi bygger ikke rundkjøringer – vi bygger mennesker og relasjoner, men jobben vi gjør er likevel forgjengelig.

Mye tid tilbringes i klasserommet, men det er ikke bare i klasserommet at læringen finner sted. Læring skjer også i alle de uformelle møtene med elevene våre. Det kan dreie seg om en samtale, enten av faglig eller personlig karakter, i et friminutt. Det kan handle om å hjelpe en elev med å finne akkurat den boken på skolebiblioteket som kan vekke leselyst og engasjement. Noen ganger trøster vi, andre ganger må vi irettesette og veilede. Vi deler ut klemmer, plaster og damebind, tørker tårer og hadde det ikke vært for at majoriteten av elevgruppen min er to hoder høyere enn meg tror jeg jammen jeg hadde tatt en par stykker på fanget også …

En diger rundkjøring er noe konkret. Man kan ta og føle på den, og den vil sannsynligvis stå der i mange år til.

Kunnskap er imidlertid abstrakt. Man kan selvsagt se resultater i form av karakterer, hvordan en elev scorer på en kartleggingsprøve og hvor sterkt Norge gjør det på PISA, men det er ikke alltid like lett å danne seg et bilde av kunnskapens nytteverdi. Rundkjøringens nytteverdi er åpenbar.

Når det gjelder å måle dannelse, grad av trygghet, verdien av en klem eller en fin samtale tør jeg påstå at dette er umulig. Gode relasjoner mellom mennesker betrakter jeg som uvurderlig.

Den dagen jeg går av med pensjon kommer det ikke til å stå noen rundkjøring igjen etter meg, men jeg håper likevel at jeg har etterlatt meg noen spor i form av kunnskap, dannelse og omsorg.

Ønsker dere en fortsatt fin uke!

xxx, FF.

Første skoledag i morgen ...

 

I morgen er første skoledag for svært mange norske barn. Jeg vil tro at det er atskillige skolestartere som ligger i sengene sine i kveld med store sommerfugler flagrende rundt i magen. Foreldrene er sikkert minst like spente på vegne av side unge håpefulle. Nystrøkne kjoler og skjorter henger klare, splitter nye ryggsekker er pakket med nyspissede blyanter og fargerike pennaler.

Som lærer gleder jeg meg også masse!

Jeg håper og tror at de fleste norske barn trives på skolen og selv om de kanskje ikke akkurat gleder seg hemningsløst til skolestart i morgen så synes de forhåpentligvis at det er helt greit. Det er ikke til å stikke under en stol at de fleste skoleelever synes at ferie morsommere enn algebra, svette matpakker og franske gloser.

Det er imidlertid ikke alle barn som ser på skolestarten som grei. For mange barn er skoletiden et mareritt. Noen barn blir av ulike årsaker ekskludert fra fellesskapet, mobbet og plaget. Det meste skjer rett under nesen på oss uvitende voksne. Mobbingen finner sted i skolegården, i klasserommet, på nett, i gymgarderoben … overalt. Vi skal ikke se bort ifra at sommerferien for mange er et takknemlig avbrekk fra plageåndene.

I kveld går mine tanker ut til deg som ligger i sengen din med klump i magen i stedet for sommerfugler. Mine tanker går ut til foreldrene dine som i morgen skal sende deg til et sted hvor de vet at du, det fineste de har i hele verden, føler deg utrygg og alene.

Jeg lover deg herved på ære og samvittighet at jeg i det kommende skoleåret skal følge godt med på deg. Jeg skal ha øyne i nakken! Jeg lover at jeg skal gjøre alt som står i min makt som pedagog, mamma og voksen for å passe på at du har det bra. Jeg har nulltoleranse for mobbing og ekskludering.

Som voksne har vi et kollektivt ansvar for å beskytte barna våre. Dette er uavhengig av om vi er lærere eller pedagoger, om vi har barn eller ei. Alle barn er alles barn. Enten vi befinner oss på lekeplassen, på kjøpesenteret, i skolegården eller i gata – vi er som voksne forpliktet til å bistå barn som trenger det.

Godt nytt skoleår!

xxx, FF <3