Nesten alle hjerter gleder seg ....

Som det står i beskrivelsen av min blogg må jeg bare få påpeke at dette ikke er en mammablogg, selv om jeg nå skal skrive om mammaer …

Jeg elsker ALT som kan feires; jul, bursdag, 17.mai, halloween, thanksgiving og påske. Jeg hiver meg på, klapper i hendene, pynter med påskeharer og smånisser, fyller godteskålen i påvente av smårollinger som går «knask eller knep», bestiller kostymer på nettet, heiser flagget, spretter champagnen og skriver svulstige kort med hjerter og bamser på til Kjæresten. Hei hvor det går!

I år faller Valentinesday og morsdag faller på samme dag. Fest i heimen og stor stas! Jeg har sovet lenge, fått kaffe og presanger av Kjæresten og Herr Sønn i sengen, Kjæresten har handlet inn biff og rødvin til middag. Jeg har kort sagt blir gjort skikkelig stas på. Dette har selvsagt blitt dokumentert nøye på diverse sosiale medier …

Jeg har også gjort stas på min egen mor og sendt henne blomster med bud. Dette ble også delt etter alle kunstens regler. Hun var strålende fornøyd og alle hjerter gleder seg … eller er det virkelig slik at «alle» hjerter gleder seg? Jeg tror ikke det. Jeg tror også at det er mange hjerter som brister litt i dag. …

For det første er det ikke alle som har den luksusen å ha en mamma. Å ha en mamma er luksus. Når man har en mamma trenger man ikke reise på ferie med «all inclusive». Når man har en mamma er livet all inclusive. 

Jeg har blitt så «gammel» at folk rundt meg begynner å miste foreldrene sine. Dette skremmer meg voldsomt. Jeg kan ikke forestille meg hvor sår en slik dag er for dem som ikke har noen mor å feire.

Det kan også hende at de har en mamma, men at de av en eller annen grunn ikke har kontakt. 

Det er heller ikke alle mødre som har mulighet til å tilbringe denne dagen med barna sine. Jeg tenker her på de som må dele omsorgen for barna sine, de som av ulike årsaker ikke for lov eller makter å ha omsorg for barna sine og de arme sjelene som har mistet et eller flere barn. Det er ingen selvfølge å få tilbringe merkedager med dem de er glade i.

Jeg pleier å si at alle alenemødre bør ha medalje. De bør også bli gjort grundig stas på når det er morsdag. Dessverre er det ikke alltid lett for eksempelvis en femåring å diske opp med blomster og frokost på sengen. Det er blodig urettferdig. La oss slå et slag for alenemødrene!

Når jeg er syk passer Kjæresten på Herr Sønn. Jeg får lov til være syk. Jeg trenger ikke å bite tennene sammen, ta to Ibux og kjøre på. Jeg kan med god samvittighet krype under dynen, gå i hi og komme frem når jeg er frisk. Den siste uken har jeg humpet rundt på krykker etter en uheldig ferd ned en islagt bakke. 

Kjæresten passer Herr Sønn, fikser i heimen, lar meg sove, skifter bleier, mater kattene, tar ut søppel, gjør innkjøp …. og hva gjøre jeg? Sitter med bena høyt, drikker Cola Zero og ser TV-serier på Ipaden. Jeg trenger imidlertid ikke være syk eller skadet for å få sove lenge eller for at Kjæresten skal kjøpe gaver til meg eller fikse rødvin til middag. Jeg tør påstå at vi har morsdag (og farsdag) støtt og stadig her i huset. Livet er jammen "all inclusive" når man har en Kjæreste også ...

Som alenemor (og alenefar, for den saks skyld) må man være på hele tiden. Man har ingen som kan overta roret. Det burde være en egen alenemorsdag hvor alle alenemødre får gratis barnevakt, blomster og champagne på døren!

Så i dag vil jeg sende en ekstra god klem til deg som ikke har noen mamma, trøst til deg som ikke får være sammen med barna dine, medfølelse til deg som har et barn for lite og et rungende hurra for alle alenemødre der ute.

xxx, FF.

Man kan jo ikke like alle ...

Man kan ikke like alle. Det er faktisk ikke mulig. Noen ganger treffer vi mennesker som til og med gjør at vi opplever antipati.

I jobben min møter jeg med ujevne mellomrom elever som jeg synes det kan være vanskelig å like. Det er ikke utenkelig at det er flere voksne som deler min opplevelse …

Dessverre er det også ofte slik at de andre barna har den samme opplevelsen. I disse situasjonene er det at jeg opplever at jeg virkelig må jobbe med meg selv. Det er ikke alltid like lett.

Min mor er et av mine viktigeste pedagogiske forbilder. Hun har jobbet en mannsalder i skoleverket – det hun ikke kan om barn, oppdragelse, kommunikasjon, mennesker og relasjoner er ikke verdt å vite.

Nå jeg sliter med å like en elev tenker jeg på noe mamma sa til meg for mange år siden: «Du skal finne fem positive ting med den ungen – hver dag!».

Vi snakker mye om mobbeproblematikk i skolen. Men jevne mellomrom dukker det opp mobbesaker i media som skremmer vettet av meg, både som mor og som pedagog. Forleden leste jeg et blogginnlegg fra 2009 hvor den da 22 år gamle bloggeren og forfatteren Ida Jackson gir en grufull skildring av sin barndom. Jacksons oppvekst er preget av ekskludering, mobbing og avvisning – både fra jevnaldrende og fra voksne. 

Jackson har i disse dager skrevet et brev til seg selv som 22-åring. Dette brevet har blitt hyppig delt i sosiale medier de siste dagene. I brevet skaper hun en ny fortelling; en fortelling om et barn som er lite appellerende, som har dårlig hygiene, har manglende sosiale ferdigheter og som til tider er ganske slemt. Hun uttrykker skam. Jackson viser selvrefleksjon og stikker fingeren i jorden. Det er for så vidt fint, men … ja for det er et stort «men» her …

Jeg tenker at de voksne i Ida Jacksons nærhet har sviktet på det groveste. De har ikke gjort jobben sin. Som voksne, uansett hvilken rolle vi har i et barns liv, er vi forpliktet til å hjelpe og veilede. Er barnet snørret? Da tørker vi barnets nese. Fungerer barnet dårlig sosialt? Da må vi gi barnet gode strategier for samhandling. Oppfører barnet seg ugreit mot andre? Fortell ham eller henne at slik er det ikke OK å oppføre seg.

Jeg mener at de barna som er vanskelige å like er de barna som trenger å bli like aller, aller mest. Det er ikke Ida Jackson som skal skamme seg. Det er det de voksne rundt henne som skal gjøre.

Et nigeriansk ordspråk sier: «It takes a whole village to raise a child». Det handler om at vi alle, som jeg har skrevet om tidligere, har et felles ansvar. Alle barn er alles barn – uansett om de er lette å like eller ikke. Husk at det ofte er de minst "likbare" barna (og voksne) som trenger å bli likt aller mest.

Ønsker dere en fortsatt fin kveld i novembermørket.

xxx,

FF

Å måle arbeid ...

I nærheten av der jeg bor er de i gang med å bygge en diger rundkjøring. Jeg kjører forbi arbeidsstedet hver morgen på vei til jobb og hver ettermiddag på vei hjem. Hver dag vokser rundkjøringen og nå begynner den å ta skikkelig form.

«Tenk så tilfredsstillende å dra hjem fra jobb å vite at man har vært med på å bygge noe», tenker jeg. I løpet at dagen har veiarbeiderne båret, saget (med en sag som kan sage stein!), gravd, sjauet og asfaltert. Litt etter litt vokser en kjempestor rundkjøring frem. De bygger en rundkjøring som mange vil ha stor glede av og som vil gjøre rushtrafikken langt lettere for mange. Rundkjøringen som de bygger vil hjelpe folk å komme raskere og tryggere hjem til familiene sine! Dette synes jeg, som en særdeles lite praktisk anlagt akademiker, er kjempestilig! At det er mulig?

Når jeg går hjem fra jobb har ikke jeg bygget noe som helst. Ingen kan se hva jeg har gjort. Ikke har jeg produsert noe i form av eksempelvis mat, klær eller møbler, ei heller står det noen rundkjøring igjen etter meg. Det eneste jeg kan skilte med er kanskje en bunke tyskprøver eller oppgaver jeg har laget til elever som trenger litt ekstra hjelp. Til tross for at vi lærere bruker mye tid på dokumentasjon og vurdering lar store deler av den jobben vi gjør seg vanskelig måle. Det står heller ingen synlige byggverk igjen etter oss.

Det er i grunnen veldig trist. Jeg skulle ønske at den jobben vi gjorde var mer synlig – at den kunne vises frem utover offentliggjøring av PISA-resultater i avisen …

Vi er så utrolig mye mer enn kunnskapsformidlere. Vi bygger ikke rundkjøringer – vi bygger mennesker og relasjoner, men jobben vi gjør er likevel forgjengelig.

Mye tid tilbringes i klasserommet, men det er ikke bare i klasserommet at læringen finner sted. Læring skjer også i alle de uformelle møtene med elevene våre. Det kan dreie seg om en samtale, enten av faglig eller personlig karakter, i et friminutt. Det kan handle om å hjelpe en elev med å finne akkurat den boken på skolebiblioteket som kan vekke leselyst og engasjement. Noen ganger trøster vi, andre ganger må vi irettesette og veilede. Vi deler ut klemmer, plaster og damebind, tørker tårer og hadde det ikke vært for at majoriteten av elevgruppen min er to hoder høyere enn meg tror jeg jammen jeg hadde tatt en par stykker på fanget også …

En diger rundkjøring er noe konkret. Man kan ta og føle på den, og den vil sannsynligvis stå der i mange år til.

Kunnskap er imidlertid abstrakt. Man kan selvsagt se resultater i form av karakterer, hvordan en elev scorer på en kartleggingsprøve og hvor sterkt Norge gjør det på PISA, men det er ikke alltid like lett å danne seg et bilde av kunnskapens nytteverdi. Rundkjøringens nytteverdi er åpenbar.

Når det gjelder å måle dannelse, grad av trygghet, verdien av en klem eller en fin samtale tør jeg påstå at dette er umulig. Gode relasjoner mellom mennesker betrakter jeg som uvurderlig.

Den dagen jeg går av med pensjon kommer det ikke til å stå noen rundkjøring igjen etter meg, men jeg håper likevel at jeg har etterlatt meg noen spor i form av kunnskap, dannelse og omsorg.

Ønsker dere en fortsatt fin uke!

xxx, FF.