Når de voksne svikter ...

Det har vært stille på bloggen min de siste månedene – med god grunn.

Jeg har gått med dette innlegget i hjertet mitt siden september i fjor. Jeg har tenkt og tenkt, jeg har tygget, vurdert, fordøyd … og jeg har kviet meg. Jeg har kviet meg noe aldeles voldsomt for å skrive dette innlegget, men det må gjøres. Dette innlegget er ubehagelig og vondt å skrive.

Jeg skammer meg.

Dette handler om en fortelling som må deles. Denne fortellingen må deles for at den ikke skal gjenta seg. Dette er en fortelling om når de voksne svikter.

Jeg begynte på ungdomskolen tidlig på 90-tallet. Jeg er vokst opp i en helt vanlig familie, på et helt vanlig tettsted utenfor en helt vanlig by. Jeg gikk på en helt vanlig skole, hadde helt vanlige venner og drev med helt vanlige ting på fritiden. Jeg var snill, flink, pliktoppfyllende, pen i tøyet og passelig engstelig for å havne i trøbbel.

Dette er imidlertid ikke en fortelling om helt vanlige meg. 

Dette er fortellingen om en litt uvanlig gutt. Jeg velger å kalle ham for Fred. Jeg liker navnet Fred. Fred het egentlig noe helt annet, men hva han het velger jeg å holde for meg selv.

Fred gikk i parallellklassen min og var en skikkelig pøbel. Det gikk skumle rykter om Fred. Han hadde funnet på masse fælt, og i tillegg var «mora hans gæren». Jeg var livredd for Fred!

I løpet av 8.klasse ble han punker. Det gikk også rykter om at han hang med noen nynazister. Dette gjorde ham, om mulig, enda skumlere. Likevel visste «alle» at Fred ikke hadde det så greit hjemme. Jeg kunne imidlertid ikke helt tro på at det som ble fortalt var sant – dette var så langt unna min virkelighet at det ble for absurd.

En dag ble jeg gående sammen med Fred hjem fra skolen. Jeg var skrekkslagen! Det viste seg imidlertid at Fred var en ganske hyggelig fyr, selv om han i mine øyne så fryktinngytende ut.

Så lenge jeg kan huske har menneskene jeg har truffet, av en eller annen grunn, følt en intens trang til å dele sine historier med meg. Fred var intet unntak. 

 I løpet av den lille turen hjem delte han sin fortelling med meg.

Av respekt for Fred velger jeg å ikke gå i detalj, men han beskrev en kritikkverdig hjemmesituasjon. Han delte en fortelling preget av fortvilelse, angst og utrolig mye sinne – altfor mye å bære for en fjortenåring. Jeg lovet ham på tro og ære å ikke fortelle det han hadde delt til en levende sjel.

Det løftet holdt jeg, og det angrer jeg fryktelig på.

Det var vel første og eneste gang jeg snakket skikkelig med Fred i løpet av de tre årene vi gikk sammen på ungdomskolen. 

I 8.klasse skulle vi stå til konfirmasjon. Vi troppet opp i kirken annenhver onsdag, og vi måtte møte opp på en antall gudstjenester i løpet av året – dersom vi ikke gjorde dette ville vi ikke få stå til konfirmasjon. I etterkant av gudstjenesten måtte vi fylle ut et lite skjema som skulle signeres av en voksen, og deretter leveres inn, som en slags kvittering på at vi hadde vært tilstede. 

Fred falt ut av konfirmasjonsforberedelsene tidlig og fikk dermed ikke lov til å konfirmere seg.

Han hadde ingen der hjemme som kunne minne ham på øvelsene, og han hadde ingen som kunne vekke ham søndag morgen, lage frokost til ham og sende ham i kirken. 

Lederne i kirken gjorde, så vidt jeg vet, ingenting for å følge opp – de virket nesten glade for at han ikke var der; la de små barn komme til meg (men bare de barna som kommer fra møblerte hjem).

De voksne på skolen gjorde, slik vi opplevde det, heller ingenting. Kanskje de ikke visste, kanskje de ikke ville vite … det er ikke godt å si.

I løpet av mine tre år på ungdomskolen opplevde jeg i stor grad at de aller fleste lærerne våre ikke tok oss på alvor. Det var selvsagt noen hederlige unntak, og all ære til dem.

Vi hadde medelever som til stadighet var synlig ruset på skolen – våre lærere sa ingenting. Vi hadde åpenbare mobbesaker, og mobbingen foregikk rett under nesen til de voksne uten at de tok affære. Fred var heller ikke den eneste eleven som hadde det vanskelig på hjemmebane.

Det var også en mannlig lærer … Kort oppsummert: Hvis de samme tingene hadde funnet sted mellom voksne på en arbeidsplass, ville dette ha blitt betraktet som seksuell trakassering. 

Noen ganger forsøkte vi å si fra, men de voksne hørte ikke etter, snudde ryggen til, unnskyldte, bagatelliserte …. sviktet.

Konfirmasjonsdagen vår kom. Det var en solrik, litt kjølig, søndag i mai. Etter gudstjenesten troppet Fred opp utenfor kirken. Med hanekam og skinnjakke må han mildt sagt ha stukket seg ut blant bunad- og dresskledte mennesker. Jeg la imidlertid aldri merke til ham, men da jeg fremkalte bildene jeg tok denne dagen dukket han opp på flere av dem. Jeg fant et av dem, sirlig klistret inn i et album, i hyllen på pikerommet hjemme i mitt barndomshjem … her var det heller ingen som fanget ham opp.

Jeg skammer meg over at jeg ikke så ham. Jeg var så opptatt med å nyte oppmerksomheten jeg fikk av min familie og for opptatt med å forevige dagen gjennom linsen på kameraet som min far noen uker før hadde forært meg. Ikledt min splitter nye bunad, sydd med kjærlighet i hvert sting av min mor og mormor var jeg for opptatt med å glede meg til en bedre middag på en lokal restaurant, fine gaver og en prektig toetasjes marsipankake at jeg ikke så den blodige urettferdigheten som fant sted bare noen meter foran meg og som til og med var godt synlig i kamerats søker …

Vi ble ferdig med 8.klasse og kom oss igjennom niende. Vi begynte på videregående og ble spredt for alle vinder. Hva som så skjedde med Fred vet jeg ikke.

I fjor høst fikk jeg, ved en tilfeldighet, vite at Fred hadde dødd noen år tidligere. Her vil jeg heller ikke gå i detaljer, men jeg kan fortelle at det hele var svært tragisk. Jeg ble svært sjokkert, men ikke voldsomt overrasket.

Dersom noen hadde kommet til meg som fjortenåring og fortalt om Fred sin skjebne som voksen, ville jeg ikke ha blitt det minste forbauset.

Når det er sagt er dette helt grusomt! Jeg tør påstå at Fred faktisk ikke hadde en sjanse. De voksne hjemme sviktet. De voksne på skolen sviktet. De voksne i kirken sviktet. Vi, hans klassekamerater, sviktet. 

Vi burde ha fortalt. Vi burde ha sagt fra. «Alle» visste jo at Fred ikke hadde det bra hjemme …

Fred sin fortelling er ikke unik. Vi har alle på et tidspunkt truffet «en Fred», enten har vi gått på skolen sammen med ham, hatt ham som elev, hatt ham i nabolaget, vært vennen hans  …

Jeg velger å avslutte innlegget her. Det synes overflødig å komme men en lang utgreing om felles ansvar, viktigheten av at vi voksne stiller opp for barn og ungdom, at vi lærer barna våre viktigheten av å si ifra …

I dag, på dagen 24 år etter konfirmasjonen, skammer jeg meg fremdeles.

Sov godt,

FF -

Hyllest til alle aleneforeldre.

Dette blogginnlegget er nettopp dette: en hyllest til alle aleneforeldre der ute.  

Kjæresten har vært bortreist en hel uke og jeg har fått prøve meg som ... alenemor.

Vi startet det hele med grundige forberedelser i den forstand at Kjæresten gjorde heftig storhandel på Nærbutikken og Storsenteret. Planen var at jeg skulle slippe å ha med Herr Sønn i butikken i løpet av hele uken Kjæresten var bortreist. Videre sørget vi for at vi var à jour med klesvask, eller … i alle fall så à jour som en småbarnsfamilie kan få blitt. I forkant ble jeg tipset av en rutinert alenemamma om å ta alle snarveier som bød seg når det gjaldt matlagning. Normalt lager jeg det aller meste fra bunnen, halvfabrikata, pulver og buljongterninger slipper ikke inn på mitt kjøkken. Denne uken fikk de imidlertid fri adgang.

Dette viste seg å være lurt.

Her kan du lese om hvordan det gikk ….

Mandag: Denne dagen reiste Kjæresten tidlig på morgenen. Jeg leverte i barnehagen og rakk jobb med brukbar margin. Rakk også fint å hente i barnehagen. Puh! Mandag var også Halloween. Herr Sønn og jeg var klare med to kilo fruktkarameller som skulle deles ut til utkledte smårollinger i nabolaget, men først middag; pølse i lompe. Dette til Herr Sønns store glede. Tror egentlig ikke at han har fått pølser på denne måten før … barnet forkynte i alle fall meget fascinert: «Se, Mamma, pølsen er pakket inn … akkurat som i et teppe.»

 Vi koste oss med å dele ut godis til de små, Herr Sønn underslo to karameller og fikk lov til å fortære den ene før leggetid. Dag 1 gikk ganske smertefritt.

Tirsdag: Herr Sønn er skikkelig B-menneske. Dette har han ikke fra meg, men fra sin far, sin mormor og sin onkel, altså min lillebror. Min far og jeg spretter opp før en viss mann har fått sko på bena, men Herr Sønn slekter altså på de andre. Måtte bestikke Herr Sønn til å stå opp ved å gi ham den gjenværende fruktkaramellen til frokost. I beste Tårnfrid-stil lempet jeg ham inn døren i barnehagen, styrtet av gårde til en buss som heldigvis alltid er litt forsinket og kastet meg inn på jobb tre minutter før skoleklokken ringte. Jeg avsluttet dagen med møte i barnehagens foreldreutvalg her hjemme hos oss. Senere på kvelden oppdaget jeg at jeg egentlig måtte på posten (!). Hvordan løse det? En god venninne kom og reddet meg. Mens jeg styrtet i butikken passet hun Herr Sønn som sov.

Middag: Frossenpizza. Ingen flere detaljer nødvendig.

Onsdag: På onsdager er jeg på barneballetten og jeg var så heldig å få hjelp av enda en god venninne. Hun hentet Herr Sønn i barnehagen, fôret ham med skikkelig middag og passet godt på ham til jeg kunne hente ham … en drøy time etter normal leggetid. Herr Sønn var euforisk. Ikke bare har min venninne huset fullt av barn som kan underholde ham, han hadde fått se på «Pysjheltene» og fått PASTA til middag. Det gledes, det gledes … Da vi kom hjem forkynte Herr Sønn at han var mer sulten på pasta.

På dette tidspunktet var jeg 1) for sliten til å ta noen diskusjon med en treåring om det er OK å spise pasta klokken halv ni om kvelden eller ei, og 2) så full av dårlig samvittighet for min sønn, at jeg kapitulerte.

Herr Sønn sovnet, meget tilfreds i sin seng, etter å ha fortært to pastaskruer.

Middag: Pasta x 2 til Herr Sønn, sushi-takeaway til undertegnede.

Torsdag (Planleggingsdag i barnehagen, Herr Sønn med på jobb): Torsdag morgen (natt?) våknet jeg i firetiden og kjente at noe ikke var som det skulle … etter kort tid skjønte jeg at det som bare ikke fikk lov til å skje denne uken … hadde skjedd. JEG VAR BLITT SYK!!!

Krise i heimen. Vi tilbragte første halvdel av dagen i min seng. Herr Sønn med iPad, jeg med nesen i en klut. Andre halvdel av dagen tilbragte vi i sofaen. Herr Sønn med TV, jeg med Ipad … og nesen i en klut. 

Om ikke annet: Spesialpedagogens barn sulter ikke, for denne dagen sto det (også) pølser i lompe på menyen – til Herr Sønns store glede.

Fredag (Planleggingsdag nr.2 i barnehagen …. håper VIRKELIG at de planlegger noe genialt):

Herr Sønn med på jobb. Jeg var fortsatt i elendig form og angret som en hund på at jeg ikke ble hjemme i sengen. Herr Sønn spratt opp som liten rakett på morgenkvisten. Å være med meg på jobb er noe av det beste han vet, og bestikkelser var ikke nødvendig. Vi hadde en fin, om enn slitsom, dag på jobb. Da jeg hadde fullpakket helg med Halloweenfest hos venner, korøvelse og venninnekveld hadde vi avtalt at Herr Sønn skulle tilbringe helgen hos min mor. Etter skoletid ble han avlevert hos henne. Jeg gjorde en liten «appearance» på Halloweenfesten før jeg jeg kastet inn håndkleet, dro hjem og krøp til sengs. Der ble jeg resten av helgen.

Lørdag og søndag: Korøvelse og venninnekveld måtte avlyses. Jeg tilbragte begge dager i sengen, og takket høyere makter for at min sønn var i gode hender hos Mamma. Herr Sønn ble levert tilbake til meg søndag ettermiddag. Da hadde min mor med hjemmelaget elggryte.

Mandag: Mandag morgen våknet jeg og skjønte at jeg fortsatt var dårlig. Formen var så elendig at jeg ikke orket (!) å levere Herr Sønn i barnehagen. Jeg holdt ham hjemme. Jeg fikk ordnet time hos Dr. FeelGood, noe som resulterte i sykemelding i tre dager, samt resept på hostesaft med en prektig rød trekant.

Tidlig på ettermiddagen kom Kjæresten hjem.

Min uke som alenemor kan selvsagt ikke sammenliknes med å ha eneansvar for et eller flere barn på heltid. Jeg har, og har alltid, hatt enorm respekt for dere som har ansvaret alene med barna deres. Jeg tør påstå at min respekt når har utviklet seg til nesegrus beundring.

Jeg bøyer meg i støvet for dere. I mitt tilfelle var alt tilrettelagt på forhånd. Kjæresten hadde fylt opp kjøleskap og skuffer, sørget for at vi hadde rikelig av forbruksvarer som bleier og toalettpapir. Jeg trengte ikke å bruke veldig tid på husarbeid eller klesvask for alt var gjort klart på forhånd. Jeg fikk også utrolig god hjelp av mine fantastiske venninner og familie. Tusen takk <3

Til tross for alt dette, og det faktum at jeg er mamma til ETT ekstremt brukervennlig barn, syntes jeg at dette var beintøft. Jeg har tidligere skrevet om at det er luksus å få lov til å være syk når man er syk, og at dette ikke er en selvfølge når man har barn. Å være syk helt alene med ansvaret for en treåring var heftig.

Hatten av og hipp hurra for alle aleneforeldre der ute. Dere gjør en kjempejobb!

xxx,

FF.

Badeliv og andre C-momenter - gjesteblogger

I et tidligere innlegg skrev jeg som følger:
"Når man har en mamma trenger man ikke reise på ferie med «all inclusive». Når man har en mamma er livet all inclusive".

Når man reiser på ferie med sin mamma blir livet all inclusive med noe attåt.
Som kjent gjør mødre det meste for sine barn og min mor sa seg i sommerferien villig til å gjesteblogge hos meg.



Vi har hatt en deilig sommerferie og badet masse. I dette blogginnlegget kan dere lese min mors betraktninger og skråblikk på badelivets C-momenter.

Fortsatt god sommer!

xxx, FF.

Nå skal jeg prøve meg som blogger for første gang i hele mitt liv. Det vil si jeg skal være gjesteblogger. Jeg har tenkt en stund på hva en gjesteblogger kan skrive om. En gjesteblogger over 60 og som i tillegg er bloggerens mor. Ettter å ha sneiet innom diverse temaer kom ideen helt av seg selv - innlegget skal handle om "å ese", ikke som i bolledeig eller andre kakefiksfakserier. Etter å ha stått for husets kringle-bollebaking i over 40 år er det ikke aktuelt.

Nei, ese handler om hva som skjer når man putter sitt legeme ned i vann - ja, jeg husker Arkimedes og hans vannskade på badet - men nå handler det ikke om hans nedsenkelse, det handler om min...

I sommerparadiset innbød havet til årets første nedsenkelse - gradestokken viste over 20 i det våte element og jeg lot havet omslutte meg som det står i skriften...eller kanskje det ikke gjør det. Men innrøm at det høres litt flott ut.Jeg nøt noen deilige minutter godt nedsenket.

Det var da jeg senere kjempet meg opp en glatt trapp og fant håndklet for å skifte at jeg oppdaget det...esingen...jeg må simpelten ha est. Etter diverse c-momenter og akrobatikk inne i badehåndklet for å få av badedrakten skjønte jeg at hver pore og kroppsåpning har trukket inn vann. Jeg hadde est...Badedrakten var relativt romslig da jeg tok den på, men nå satt den som det berømte pølseskinnet. Prøv å dra av et pølseskinn med en hånd...Jeg måtte jo holde fast håndklet også. Faren for å ende opp anklaget for blotting var overhengende.

Etterhvert landet badedrakten som en kringle i sanden ved føttene mine. Så skulle trusa på, den som hadde passet perfekt i dag tidlig,  hadde nå problemer med å bestemme seg om den skulle være rett eller vrang og endte opp som et åttetall...prøv å trekke opp et åttetall der trusa skal sitte!! BH' en var neste kapittel, med fare for å havne opp med puppene på ryggen lot jeg den gli diskret ned i badebagen igjen. Etter alle disse viderverdighetene med ut-est legeme og ønske om at denne familiestranden raskt skulle forvandle seg til naturiststrand slang jeg nonsjalant mitt gamle, blekede Barbie-håndkle rundt meg og gikk truse-løs, bh-løs, svett i luggen og med noe forhøyet blodtrykk hjem. Ha en fortreffelig sommer med og ...uten.

Takk.

For noen dager siden brøt jeg med et av mine (mange) prinsipper. Jeg brøt med prinsippet om å ikke være privat på bloggen min. Jeg valgte å dele mine refleksjoner rundt det å abortere.

Jeg tror kanskje at dette er noe at det lureste jeg har gjort på lenge ... Jeg trodde min blogg hadde omtrent fem, veldig spesielt interesserte, lesere. Der tok jeg feil. Mange har vært inne og lest. Jeg har fått utrolig mange tilbakemeldinger både per telefon, ansikt til ansikt, e-post, tekstmelding, Messenger og Facebook. Jeg tror jeg har fått svart på alle henvendelser, men hvis jeg skulle ha glemt noen må dere bare tilgi meg det.

Jeg er overveldet over deres sjenerøsitet. Så mange kvinner har ikke bare vist sympati og kommet med trøstende ord, mange har faktsik takket meg fordi jeg belyser noe tabubelagt og vondt, flere har også delt sine fortellinger og opplevelser med meg. Dette er rørende. Jeg føler meg så ufattelig privilegert. For en tillit.

For noen år siden ble jeg i studiesammenheng introdusert for tankegodset til den australske familieterapeuten og sosialarbeideren Michael White (1948 – 2008). White skriver blant annet om det han omtaler som narrativer – våre fortellinger om oss selv. Hos White handler det om å endre sin fortelling: en fortelling som ved første øyekast kun handler om nederlag kan faktisk bli en suksesshistorie – en fortelling om mestring, overlevelse og kapasitet... For meg var dette en helt ny måte å tenke på og det har i stor grad bidratt til å endre måten jeg betrakter verden på i dag og hvorledes jeg møter mennesker – både privat og i jobbsammenheng.

For en uke siden falt min verden litt sammen. På vei hjem etter en nedslående ultralydundersøkelse tenkte jeg med meg selv at DETTE kan bare ikke bli en suksesshistorie – uansett hvordan man snur og vender på den. Dette er en fiasko fra ende til annen. Jeg er en fiasko. Jeg er faktisk ikke i stand til å gjøre det jeg er konstruert for – å bære frem et barn. Er det mulig? 

Nå sitter jeg med en annen opplevelse av det hele. Å omtale det som en suksesshistorie er å ta i litt, men følelsen av nederlag er betraktelig mindre. Sorgen er ikke så tung å bære på, selv om jeg ser at det er et stykke igjen til målstreken. Jeg delte og fikk så ufattelig mye tilbake.

Noen ganger er det kanskje slik at vi må våge å være litt sårbare for å kunne hele. For at et knust hjerte skal leges må vi kanskje tørre å se på det selv og, ikke minst, vise det til andre. Kanskje til og med bryte med noen prinsipper.

Tusen, tusen takk <3 Fra dypet av mitt hjerte takker jeg for gode ord, varme hilsener, medfølelse, sterke historier… i det hele tatt. Nyt sommerkvelden!

xxx, FF.

P.S: Hjertet på bildet har en tidligere danseelev perlet til meg. Jeg fikk dette da jeg var gravid med Herr Sønn. Begrunnelsen for gaven var: "Fordi du har to hjerter i kroppen din akkurat nå".