The Dark Side of the ... coffee.

Jeg elsker å lage mat. Når jeg står på kjøkkenet er jeg i mitt ess. Kjøkkenet er mitt fristed – her føler jeg at jeg virkelig kan koble ut. Jeg kan bli helt lyrisk av flotte råvarer. Noe av det morsomste jeg vet om er å gå i skikkelig fine matbutikker, særlig i utlandet: flotte skinker og kjøttvarer, fersk fisk og skalldyr, godt brød, modne oster, frisk frukt og grønt … o lykke. Fines der en vinavdeling også er lykken komplett og ferien reddet. Kommer jeg over et marked eller en obskur ostebutikk er jeg i himmelen! Jeg er opptatt av smak og næring. Maten skal ha substans. Man skal bli god og mett, det skal smake skikkelig godt og det skal være bra for kroppen. Maten skal være laget av rene råvarer, ikke noe fiksfakserier og tull. Buljongterninger burde forbys ved lov, mener jeg. Likeledes pulver som tilsettes vann for så å bli mat. Det er så feil på så ekstremt mange plan. Det er unaturlig … i mangel av et bedre ord.

Stort sett synes jeg at vi får tak i mye bra mat her i Norge, men det var med tungt hjerte jeg mottok nyheten om at Sultan på Grünerløkka legger ned. Selv om mine glansdager som hipster på Øvre Grünerløkka er forbi for lenge siden og jeg har flyttet til Suburbia sørger jeg nedleggelsen av Sultan. Jeg sørger Grünerløkkas degenerering. Det er så leit å se at de små unike forretningene må vike plass for kjedebutikker og pregløse caféer som Espresso House.

Ikke misforstå meg … jeg har ikke noe direkte imot kjeder som Espresso House og Starbucks, men jeg skulle ønske at jeg hadde viljestyrke til å ha ganske mye imot dem. De er ikke veldig gode på å lage «ordentlig kaffe», men de er aldeles suverene på «tøysekaffe». Jeg elsker god kaffe – gjerne brygget på svinedyre kaffebønner som er håndplukkede av brasilianske jomfruer. Dessverre er det ikke bare espresso og kaffe latte som lokker meg, jeg har dessverre en forkjærlighet for … nettopp … «Tøysekaffe» ... også kjent som kaffeuniversets Darth Vader. 

Det forekommer meg ujevne mellomrom at jeg lar meg lokke over til kaffekraftens mørke side. Jeg lar meg forføre av kaffe med smak av kokos, gresskar, pepperkaker eller hvit sjokolade.  Etterpå føler jeg meg litt skitten og politisk ukorrekt. Jeg er for pokker en pålest akademiker med kultursnobberitendenser. Joda, jeg kan gjøre teite ting «med ironisk distanse». Det er imidlertid litt vanskelig å bære rundt på en kaffekopp (som nesten er høyere enn med selv!) toppet med krem, sjokoladesaus, plastkuppel og sugerør …

I dag lot jeg meg bergta - igjen. Lik Jeppes ben gikk helt av seg selv til Jacob Skomaker, gikk mine ben inn på Espresso House. Jeg endte opp med en kaffe latte – helt grei. I glassdisken lurte mange fristelser. Det nærmet seg lunsj, mitt blodsukker var lavt og mine øyne falt på en aldeles vidunderlig bagel med serranoskinke, mozzarella, ruccola, tomat og syltet rødløk … 

Jeg bad pent om å få sakene min «to go», betalte en liten formue og gikk til tog i retning Suburbia … Jeg rigget meg til på toget med lydbok på øret og brettet papiret til side for å avdekke … NOE SOM MÅ HA VÆRT TIDENES NEDTUR. Dette må ha vært den tristeste bagelen i bagelens historie. 

Bagelen var faktisk så nitrist at jeg ikke orket å spise den opp. Greit nok at den ikke var helt lik utstillingsbagelen, med hvis bagelen i glassdisken var Scarlett Johansson, så var bagelen min mer i stil med Donatella Versace. Som å, i god tro gå til sengs med Bradley Cooper, for så å våkne ved siden av Donald Trump dagen derpå.

Jeg har faktisk sendt klage (!) til Espresso House:

Hei,

I dag handlet jeg i deres filial i Klingenberggaten i Oslo. Jeg kjøpte en dobbel kaffe latte på soyamelk og en bagel med serranoskinke og mozzarella. Begge deler til å ta med. Vi tar det positive først: superhyggelig og blid betjening. Ble ekspedert av en veldig imøtekommende ung dame - helt topp.
Kaffen var helt ok.
Da jeg skulle nyte min bagel på toget hjem ble jeg mildt sagt skuffet.
For det første så den ikke ut som "utstillings-bagelen" - greit nok, men dette er faktisk den tristeste bagel jeg noen gang har satt tennene i.
Bagelen i seg selv var knusktørr, hard og må i beste fall være fra i går.
Serranoskinken og mozzarellaen druknet i kremost. Philadelphia-ost er godt, for all del, men det får da være måte på ...

Bagelen ble ikke spist. Da jeg kom hjem tok jeg den fra hverandre og jeg kan informere om at den består av følgende:
- Tørr bagel (muligens fra i går eller dagen før)
- En liten flis serranoskinke - noget smakløs. Er dere sikre på at dere ikke har blitt lurt av leverandøren deres her?
- En skive Philadelphia-marinert mozzarella - smakte ... Philadelphiaost og ikke mozzarella.
- En liten skalk tomat
- Tre blader ruccola
- Én særdeles ensom løkring
- Nok Philadelphiaost til å lage en middels stor ostekake.
Alvorlig talt ... Dette holder ikke!

Vennlig hilsen,
Forskerfrøken

P.S: Denne henvendelsen vil bli publisert på min blogg www.forskerfroken.blogspot.no i løpet av dagen.

Jeg er meget spent på (om jeg får) tilbakemelding på min henvendelse.

To be continued …

xxx, FF

Jackpot på høyt nivå og gratulerer med dagen, medsøstre ...

I tillegg til spesialundervisning og tysk er jeg så heldig å få undervise i musikk.

Jeg har drevet med musikk siden jeg som treåring forhandlet meg til en plass i musikalsk barnehage. Fra musikkbarnehage via år med pianotimer endte jeg opp med å studere dans i Oslo og London. Jeg kom gjennom nåløyet og har, takket være mye hardt arbeid, fått lov til å praktisere faget mitt på mange ulike arenaer.

Heldige meg!

For en tid siden underviste jeg elevene mine om den østerrikske komponisten Joseph Haydn. Haydn var, i tillegg til å være en usedvanlig begavet komponist, en svært sympatisk mann som var godt likt av sine kolleger og elsket av vakre kvinner – til tross for at han ikke var særlig pen. I 1761 fikk Haydn fast jobb hos den rike Esterházy-familien. Dette ga Haydn økonomisk trygghet og tak over hodet. Han ble i familiens tjeneste i over tredve år.

Haydn hadde all grunn til å være fornøyd med livet.

En av elevene mine bryter ut: «Wow! Snakk om jackpot – det der er jo jackpot på høyt nivå!».

Ut fra overskriften har du sikkert skjønt at dette innlegget handler om kvinnedagen. Et spørsmål det kan være naturlig å stille i denne sammenhengen er:

Hva i alle dager har kvinnedagen med jackpot og en død østerriker å gjøre?

Jeg tenker som så at det å være kvinne i Norge er, slik min elev formulerte det, jackpot på høyt nivå.

Joda, det er mye å ta tak i, men alt i alt synes jeg at jeg er fryktelig heldig som har blitt født på norsk jord. Da jeg ble født, ble mine foreldre kjempeglade. Jeg sto aldri i fare for å bli abortert, ei heller satt ut i skogen på grunn av kjønnet mitt. Jeg har vokst opp i et land hvor omskjæring av småjenter er forbudt. Min seksualitet anerkjennes!

Da jeg ble seks år var det en selvfølge at jeg skulle begynne på skolen. Da jeg kom i puberteten forklarte mamma meg alt jeg trengte å vite om kropp, sex og graviditet – og kanskje aller viktigst hvordan unngå graviditet. Når mensen kom og jeg ble til et menstruelt tenåringsmonster, ble jeg tatt godt vare på; varmeflaske på magen, pledd og Ibux, rosa bindpakker, sjokolade og omsorg.

Etter tolv år gratis skolegang var det i gang med studier – det var ikke spørsmål en gang. Jeg fikk velge helt selv hva jeg ville drive med godt støttet av familie og Statens Lånekasse.

Da jeg giftet meg i 2003 hadde jeg selv bestemt med hvem, om og når jeg skulle gifte meg. Så gikk jeg i gang med studieløp nummer 2. Ikke noe problem denne gangen heller. Da jeg noen år senere ble skilt var også det helt greit – jeg kunne jaggu meg bestemme det selv også. Da jeg traff Kjæresten og ble gravid (uten å være gift) var det bare kos og alle rundt oss gledet seg. Ikke en sjel lettet på et øyelokk over at jeg ikke hadde noen ring på fingeren. Hadde jeg bodd i feil land kunne jeg ha risikert å bli steinet! Glemte å nevne at jeg har jobbet hele tiden og tjent mine egne penger som jeg har disponert som jeg har villet …

I Norge er alle disse rettighetene og privilegiene en selvfølge. Som jenter har vi like stor rett til livet som gutter. I Kina og India aborteres jentefostre fordi de er jenter. I mange land er heller ­­­­­­­ikke barneutbæring av jentebabyer uvanlig praksis. På verdensbasis nektes 16 millioner jenter skolegang – her i Norge er det en selvfølge at alle skal gå på skolen. Om man har utovertiss eller innovertiss er irrelevant!

I mange kulturer betraktes menstruerende kvinner og jenter som urene. På disse dagene får de ikke ta del i det sosiale fellesskapet og må isoleres. Å ha tilgang på hygieneprodukter som bind og tamponger er ingen selvfølge da disse produktene er nærmest umulige å oppdrive. Kvinnene får ikke informasjon om prevensjon og det er heller ikke tilgang på dette. Retten til skilsmisse og fri abort eksisterer ikke. Tvangsekteskap er normen. 

Det er tilfeldigheter som avgjør hvor man havner hen her i verden. Jeg kunne like gjerne ha blitt født i et land hvor jeg per definisjon hadde vært rettsløs. Vi har vunnet jackpoten i det store verdenslotteriet. Samtidig forplikter det. Vi kan ikke bare lene oss tilbake i gynekologstolen mens en snill jordmor setter inn spiralen vår, ei heller la oss oppsluke av våre ubegrensede muligheter til selvrealisering. Når vi er så heldige som vi er, er vi forpliktet til å hjelpe de som er mindre heldige enn oss. 

Samtidig skal vi rette en stor takk til de kvinnene som før oss har stått på barrikadene og kjempet for retten til utdanning, retten til å bestemme over egen kropp, muligheten til jobb og retten til å eie våre egne liv.

xxx, FF.

Ikke mobb kollegaen min … jeg klarer det sjæl!

Vi lærere er opptatt av elevene våre. Hver dag forsøker vi etter beste evne å ivareta deres «psykososiale læringsmiljø» og «heve deres kompetanse. Som lærer har man et stort ansvar. Vi skal bidra til inkludering og toleranse, hindre mobbing og ekskludering. Vi skal gå foran som gode eksempler og fungere som rollemodeller … eller gjør vi det? 

I følge tall fra Arbeidstilsynet blir mellom 5 og 9 prosent av alle arbeidstakere mobbet på jobb. Mobbing forekommer på alle arbeidsplasser – også blant ansatte på skoler. Det vil si at mennesker som har som en av sine viktigeste arbeidsoppgaver å hindre mobbing faktisk mobber selv.

For noen år tilbake opplevde jeg selv mobbing på arbeidsplassen. Jeg var ansatt på en skole som, i likhet med de fleste andre skoler her til lands, la stor vekt på forebygging av mobbing. Jeg har aldri tidligere blitt mobbet eller ekskludert. Jeg hadde inntil da betraktet meg selv som en blid og omgjengelig dame som kunne gli rett inn i de fleste miljøer … bare ikke her. 

Jeg kom inn i et team med tette sosiale bånd – også privat. Kvinnene hadde jobbet sammen i en årrekke. Alle hadde sin plass og etter hvert gikk det opp for meg at det ikke fantes noen plass til meg, og de hadde heller ingen planer om å gjøre plass til meg.  Jeg ble utestengt, glemt, oversett, jobben jeg gjorde ble bagatellisert, de holdt tilbake praktisk informasjon og en skulle tro at flere av mine kolleger hadde hovedfag i hersketeknikk. Forslagene mine ble møtt med overbærenhet og lett oppgitte smil mens de drevne pedagogene vekslet megetsigende blikk med hverandre over dampende tekrus i keramikk. 

I begynnelsen gjorde jeg alt for å ignorere det som skjedde. Jeg var blid og hyggelig, alltid på tilbudssiden og anstrengte meg voldsomt for at de skulle se hvor fantastisk dyktig jeg var. Ingenting hjalp. Til tider følte jeg meg som en nerdete fjortenåring som gjør leksene til «de kule jenten» for å få invitasjon til festen. Dersom jeg møtte på dem enkeltvis kunne de være ganske hyggelige, men når jeg traff på dem i flokk ble jeg ignorert og latterliggjort. Feil eller forglemmelser ble imidlertid ikke ignorert, men grundig og detaljert formidlet videre …

De samme kvinnene sto med hevet hode mens de sang og danset «Bli med»-dansen på fellessamling i skolegården …

«Du er skikkelig bra nettopp som du er.
Jeg liker deg så godt.
Dagen den blir mye bedre når du er her.
Det er sånn du kan få nye venner.
Du må si hei til en du ikke kjenner.»

Det var beintøft. Hver morgen kjempet jeg en kamp med meg selv for å komme meg opp av sengen, ut av huset og av sted til jobb. Jeg sluttet å bruke personalrommet. Jeg begynte å spise matpakken min på kontoret, men da jeg fikk klager på det sluttet jeg og tilbragte spisepausen på et forlatt handicaptoalett.

Jeg forsøkte å kommunisere problemene til skolens ledelse, men ble møtt med døve ører. Både kolleger på andre team reagerte, likeledes min familie og venner. De var imidlertid ikke alene. Elevene stilte også spørsmål. Vi skal aldri undervurdere barns evner til observasjon. De får med seg mye.

Det toppet seg da jeg fikk beskjed om at jeg ikke var velkommen på sommeravslutningen. Da en av elevene spurte om jeg gledet meg til sommerfesten svare jeg, som sant var, at jeg hadde fått beskjed om at jeg ikke fikk komme. Eleven responderte med at «Det var skikkelig dårlig gjort» og jeg kunne ikke si meg annet enn enig. Inntil da hadde jeg, etter beste evne, forsøkt å dekke over alt. Jeg skammet meg og opplevde det hele som så krenkende at å innrømme for en elev at jeg ble utestengt var uaktuelt – og uprofesjonelt.

Noen uker etter gikk jeg heldigvis ut i svangerskapspermisjon og vi flyttet til Suburbia.

Dette innlegget er ikke et forsøk på å velte med i min egen selvmedlidenhet eller gå inn i noen form for offerrolle, ei heller å henge ut noen.

Intensjonen med dette innlegget er å belyse at vi, enten vi er lærere, foreldre eller voksne, må feie for vår egen dør før vi kan fremstå som virkelig gode forbilder.

Vi kan ikke si til barna våre at de ikke skal mobbe når de ser at vi voksne mobber hverandre. Alt vi sier vil falle på steingrunn, de vil ikke ta oss på alvor og de vil i ytterste konsekvens betrakte oss som en gjeng hyklere.

Har du en kollega du ikke snakker så mye med? Vær litt ekstra hyggelig mot ham eller henne i morgen.

Ønsker dere en fortsatt fin kveld.

xxx, FF

Nesten alle hjerter gleder seg ....

Som det står i beskrivelsen av min blogg må jeg bare få påpeke at dette ikke er en mammablogg, selv om jeg nå skal skrive om mammaer …

Jeg elsker ALT som kan feires; jul, bursdag, 17.mai, halloween, thanksgiving og påske. Jeg hiver meg på, klapper i hendene, pynter med påskeharer og smånisser, fyller godteskålen i påvente av smårollinger som går «knask eller knep», bestiller kostymer på nettet, heiser flagget, spretter champagnen og skriver svulstige kort med hjerter og bamser på til Kjæresten. Hei hvor det går!

I år faller Valentinesday og morsdag faller på samme dag. Fest i heimen og stor stas! Jeg har sovet lenge, fått kaffe og presanger av Kjæresten og Herr Sønn i sengen, Kjæresten har handlet inn biff og rødvin til middag. Jeg har kort sagt blir gjort skikkelig stas på. Dette har selvsagt blitt dokumentert nøye på diverse sosiale medier …

Jeg har også gjort stas på min egen mor og sendt henne blomster med bud. Dette ble også delt etter alle kunstens regler. Hun var strålende fornøyd og alle hjerter gleder seg … eller er det virkelig slik at «alle» hjerter gleder seg? Jeg tror ikke det. Jeg tror også at det er mange hjerter som brister litt i dag. …

For det første er det ikke alle som har den luksusen å ha en mamma. Å ha en mamma er luksus. Når man har en mamma trenger man ikke reise på ferie med «all inclusive». Når man har en mamma er livet all inclusive. 

Jeg har blitt så «gammel» at folk rundt meg begynner å miste foreldrene sine. Dette skremmer meg voldsomt. Jeg kan ikke forestille meg hvor sår en slik dag er for dem som ikke har noen mor å feire.

Det kan også hende at de har en mamma, men at de av en eller annen grunn ikke har kontakt. 

Det er heller ikke alle mødre som har mulighet til å tilbringe denne dagen med barna sine. Jeg tenker her på de som må dele omsorgen for barna sine, de som av ulike årsaker ikke for lov eller makter å ha omsorg for barna sine og de arme sjelene som har mistet et eller flere barn. Det er ingen selvfølge å få tilbringe merkedager med dem de er glade i.

Jeg pleier å si at alle alenemødre bør ha medalje. De bør også bli gjort grundig stas på når det er morsdag. Dessverre er det ikke alltid lett for eksempelvis en femåring å diske opp med blomster og frokost på sengen. Det er blodig urettferdig. La oss slå et slag for alenemødrene!

Når jeg er syk passer Kjæresten på Herr Sønn. Jeg får lov til være syk. Jeg trenger ikke å bite tennene sammen, ta to Ibux og kjøre på. Jeg kan med god samvittighet krype under dynen, gå i hi og komme frem når jeg er frisk. Den siste uken har jeg humpet rundt på krykker etter en uheldig ferd ned en islagt bakke. 

Kjæresten passer Herr Sønn, fikser i heimen, lar meg sove, skifter bleier, mater kattene, tar ut søppel, gjør innkjøp …. og hva gjøre jeg? Sitter med bena høyt, drikker Cola Zero og ser TV-serier på Ipaden. Jeg trenger imidlertid ikke være syk eller skadet for å få sove lenge eller for at Kjæresten skal kjøpe gaver til meg eller fikse rødvin til middag. Jeg tør påstå at vi har morsdag (og farsdag) støtt og stadig her i huset. Livet er jammen "all inclusive" når man har en Kjæreste også ...

Som alenemor (og alenefar, for den saks skyld) må man være på hele tiden. Man har ingen som kan overta roret. Det burde være en egen alenemorsdag hvor alle alenemødre får gratis barnevakt, blomster og champagne på døren!

Så i dag vil jeg sende en ekstra god klem til deg som ikke har noen mamma, trøst til deg som ikke får være sammen med barna dine, medfølelse til deg som har et barn for lite og et rungende hurra for alle alenemødre der ute.

xxx, FF.