Badeliv og andre C-momenter - gjesteblogger

I et tidligere innlegg skrev jeg som følger:
"Når man har en mamma trenger man ikke reise på ferie med «all inclusive». Når man har en mamma er livet all inclusive".

Når man reiser på ferie med sin mamma blir livet all inclusive med noe attåt.
Som kjent gjør mødre det meste for sine barn og min mor sa seg i sommerferien villig til å gjesteblogge hos meg.



Vi har hatt en deilig sommerferie og badet masse. I dette blogginnlegget kan dere lese min mors betraktninger og skråblikk på badelivets C-momenter.

Fortsatt god sommer!

xxx, FF.

Nå skal jeg prøve meg som blogger for første gang i hele mitt liv. Det vil si jeg skal være gjesteblogger. Jeg har tenkt en stund på hva en gjesteblogger kan skrive om. En gjesteblogger over 60 og som i tillegg er bloggerens mor. Ettter å ha sneiet innom diverse temaer kom ideen helt av seg selv - innlegget skal handle om "å ese", ikke som i bolledeig eller andre kakefiksfakserier. Etter å ha stått for husets kringle-bollebaking i over 40 år er det ikke aktuelt.

Nei, ese handler om hva som skjer når man putter sitt legeme ned i vann - ja, jeg husker Arkimedes og hans vannskade på badet - men nå handler det ikke om hans nedsenkelse, det handler om min...

I sommerparadiset innbød havet til årets første nedsenkelse - gradestokken viste over 20 i det våte element og jeg lot havet omslutte meg som det står i skriften...eller kanskje det ikke gjør det. Men innrøm at det høres litt flott ut.Jeg nøt noen deilige minutter godt nedsenket.

Det var da jeg senere kjempet meg opp en glatt trapp og fant håndklet for å skifte at jeg oppdaget det...esingen...jeg må simpelten ha est. Etter diverse c-momenter og akrobatikk inne i badehåndklet for å få av badedrakten skjønte jeg at hver pore og kroppsåpning har trukket inn vann. Jeg hadde est...Badedrakten var relativt romslig da jeg tok den på, men nå satt den som det berømte pølseskinnet. Prøv å dra av et pølseskinn med en hånd...Jeg måtte jo holde fast håndklet også. Faren for å ende opp anklaget for blotting var overhengende.

Etterhvert landet badedrakten som en kringle i sanden ved føttene mine. Så skulle trusa på, den som hadde passet perfekt i dag tidlig,  hadde nå problemer med å bestemme seg om den skulle være rett eller vrang og endte opp som et åttetall...prøv å trekke opp et åttetall der trusa skal sitte!! BH' en var neste kapittel, med fare for å havne opp med puppene på ryggen lot jeg den gli diskret ned i badebagen igjen. Etter alle disse viderverdighetene med ut-est legeme og ønske om at denne familiestranden raskt skulle forvandle seg til naturiststrand slang jeg nonsjalant mitt gamle, blekede Barbie-håndkle rundt meg og gikk truse-løs, bh-løs, svett i luggen og med noe forhøyet blodtrykk hjem. Ha en fortreffelig sommer med og ...uten.

Takk.

For noen dager siden brøt jeg med et av mine (mange) prinsipper. Jeg brøt med prinsippet om å ikke være privat på bloggen min. Jeg valgte å dele mine refleksjoner rundt det å abortere.

Jeg tror kanskje at dette er noe at det lureste jeg har gjort på lenge ... Jeg trodde min blogg hadde omtrent fem, veldig spesielt interesserte, lesere. Der tok jeg feil. Mange har vært inne og lest. Jeg har fått utrolig mange tilbakemeldinger både per telefon, ansikt til ansikt, e-post, tekstmelding, Messenger og Facebook. Jeg tror jeg har fått svart på alle henvendelser, men hvis jeg skulle ha glemt noen må dere bare tilgi meg det.

Jeg er overveldet over deres sjenerøsitet. Så mange kvinner har ikke bare vist sympati og kommet med trøstende ord, mange har faktsik takket meg fordi jeg belyser noe tabubelagt og vondt, flere har også delt sine fortellinger og opplevelser med meg. Dette er rørende. Jeg føler meg så ufattelig privilegert. For en tillit.

For noen år siden ble jeg i studiesammenheng introdusert for tankegodset til den australske familieterapeuten og sosialarbeideren Michael White (1948 – 2008). White skriver blant annet om det han omtaler som narrativer – våre fortellinger om oss selv. Hos White handler det om å endre sin fortelling: en fortelling som ved første øyekast kun handler om nederlag kan faktisk bli en suksesshistorie – en fortelling om mestring, overlevelse og kapasitet... For meg var dette en helt ny måte å tenke på og det har i stor grad bidratt til å endre måten jeg betrakter verden på i dag og hvorledes jeg møter mennesker – både privat og i jobbsammenheng.

For en uke siden falt min verden litt sammen. På vei hjem etter en nedslående ultralydundersøkelse tenkte jeg med meg selv at DETTE kan bare ikke bli en suksesshistorie – uansett hvordan man snur og vender på den. Dette er en fiasko fra ende til annen. Jeg er en fiasko. Jeg er faktisk ikke i stand til å gjøre det jeg er konstruert for – å bære frem et barn. Er det mulig? 

Nå sitter jeg med en annen opplevelse av det hele. Å omtale det som en suksesshistorie er å ta i litt, men følelsen av nederlag er betraktelig mindre. Sorgen er ikke så tung å bære på, selv om jeg ser at det er et stykke igjen til målstreken. Jeg delte og fikk så ufattelig mye tilbake.

Noen ganger er det kanskje slik at vi må våge å være litt sårbare for å kunne hele. For at et knust hjerte skal leges må vi kanskje tørre å se på det selv og, ikke minst, vise det til andre. Kanskje til og med bryte med noen prinsipper.

Tusen, tusen takk <3 Fra dypet av mitt hjerte takker jeg for gode ord, varme hilsener, medfølelse, sterke historier… i det hele tatt. Nyt sommerkvelden!

xxx, FF.

P.S: Hjertet på bildet har en tidligere danseelev perlet til meg. Jeg fikk dette da jeg var gravid med Herr Sønn. Begrunnelsen for gaven var: "Fordi du har to hjerter i kroppen din akkurat nå".

Den stille sorgen ...

 I bloggen min etterstreber jeg å aldri være privat. Jeg er personlig og åpen, men aldri privat. Jeg har telt veldig på knappene om jeg skal dele dette, men jeg tenker at det er viktig. Dette er ikke et hyggelig innlegg. Dette er en privat tekst om sorg. Til tross for dette mener jeg at dette er noe som bør få se dagens lys, selv om det er smertefullt og ubehagelig. Jeg vet at jeg ikke er alene. Jeg deler for å gi dere som har opplevd det jeg har valgt å kalle «den stille sorgen» en stemme. 

For en drøy måned siden fant jeg ut at jeg var gravid. Glede i heimen. Endelig satt den! Stor stas å fortelle familien – dette har vi ventet på! Mange tanker. Glede seg. Bestille fargerikt og muntert mammatøy på nett. Ta vitaminer. Spinat til frokost. Omega-3. Folsyre. Legge seg tidlig. Styre unna skumle oster og spekemat, ikke mer cava på denne damen, nei. Koffeinfri kaffe. Oppdatere seg på hva som er lov å spise og hva som ikke er lov. Noen endringer siden sist? Begynne å tenke på babyutstyr. Hva var det jeg savnet sist? Flaskesterilisator, newborn-del til tripptrappstol, kanskje ny barnevogn?

Så. Uke 9. En liten blodstripe mot det hvite bomullsstoffet. Om jeg hadde hatt på sort undertøy den dagen ville jeg ikke ha merket det en gang. Et snev av uro. Senere litt mer blod. Til legevakten. Venninnen kjører. Kjæresten er med. Blir beroliget av sympatisk ung lege. Jeg har ingen smerter. Ingen feber. Er i uforskammet god form. Folk rundt meg sier at jeg gløder – stråler. Den lille bumpen på magen har kommet. Jeg tar meg i å stryke over den til stadighet. Merker at jeg har det litt selvtilfredse smilet som munnen. Får beskjed om å kontakte fastlegen dagen etter. Som sagt, så gjort … Fastlegen vil ta blodprøver. Fastlegen vil at jeg skal komme tilbake på mandag for nye blodprøver. Det kommer ikke på tale, sier jeg. Jeg kan ikke vente til over helgen. Henvises til gynekolog. Gidder ikke vente på time der heller og får time på svinedyr privatklinikk samme dag.

Ultralydbildet er så stille, så stille. Jeg hadde tidlig ultralyd med Herr Sønn. Lik en spinnvill meksikansk hoppebønne suste han rundt på skjermen. Den kvinnelige legen utbrøt: «Her er det noen som har danseoppvisning for oss». Få med seg bilder hjem. Henge dem på kjøleskapet. Glede. Liv.

På dette bildet var det ingen bevegelse. Bare en liten urørlig skygge. Jeg får bilder av en tegneserierute fra en Lucky Luke-album inne i hodet mitt. Et karrig ørkenlandskap med en bedrøvet kaktus, en utsultet gribb, en hodeskalle fra en avdød ku og tumbleweed som beveger seg sakte i den knusktørre vinden …

Gynekologen, en svært vennlig mann, beklager. Sier at han er lei for det, men at fosteret sluttet å vokse for en ukes tid siden. Jeg har hatt en såkalt «missed abortion». Fosteret er dødt, men kroppen tror fortsatt at den er gravid. 

Gynekologen trøster: Jeg har en flott livmor. Ikke noe galt der. Sannsynligvis noe galt med fosteret. Naturen har ordnet opp selv. Jeg er heldig. Slipper et vanskelig valg i uke 12. Gynekologen lover å følge meg tett opp når jeg blir gravid igjen – han sier når. Han sier ikke hvis. 

Jeg får med meg fire abortpiller, en resept på Paralgin Forte og ultralydbildene i en hvit konvolutt. Gynekologen skriver sitt private mobilnummer utenpå. Blir sykemeldt ut skoleåret. Hva skal jeg med bildene? Jeg kan ikke henge dem på kjøleskapet, jeg kan ikke ramme dem inn eller henge dem på kontorplassen min. Dette er det første, og siste, bildet av barnet mitt - vårt. Kan ikke kaste dem, grave dem ned …

 Resten av dagen er en tåke. Tårer, sinne, fortvilelse. Skrekk – ikke angst, men iskald og nådeløs skrekk. Jeg ringer Kjæresten. Jeg kommer meg hjem. Gråter på vei til toget, gråter på toget, gråter i taxien hjem, gråter hjemme … klarer ikke å slutte. Ringer jobben, gråter mer, ringer mamma, gråter enda mer, slik går ettermiddagen. Jeg husker bruddstykker av kvelden. Skrekk. Skrekk. Skrekk. Ser for meg ultralydskjermen – tom, livløs ørken …

Jeg er heldig. Jeg har aldri i mitt liv opplevd noe skikkelig, skikkelig fælt. Mitt liv er en suksesshistorie fra A til Å. Jeg har alt og har alltid hatt alt. Ting har kommet så ufattelig lett til meg. Alt har falt på plass uten store vansker.

Nå kan jeg med hånden på hjertet si at dette … DETTE er det verste jeg noen sinne har opplevd. Jeg opplever nå det verste jeg noen sinne har opplevd! Likevel puster jeg. Jeg lever. Jeg fungerer. Jeg gjør ting. Jeg er effektiv. Jeg tar telefoner. Ringer legen. Orienterer. Informer. Er saklig. Pragmatisk. Avbestiller tidlig ultralyd hos (enda en) svinedyr privatklinikk. Forsøker å avbestille de muntre mammaklærne - for sent. De er allerede sendt og kommer tidlig neste uke. Får krysse den broen når jeg kommer dit.

Hva gjør man så …? Det er ingen begravelse, ingen blomster skal bestilles, ingen snitter, ingen sender blomster, ingen kondolanseprotokoll. Balkongflagget heises ikke på halv stang.

Bare å ta stikkpillene, ta smertestillende og deretter vente. Vente, vente, vente. Så kommer smertene. Ubarmhjertig. Det viser seg at jeg i løpet av min 37 år lange liv også har vært skånet fra smerte. Heldige meg! Aldri hatt tannpine, aldri brukket noe, aldri hatt rier … 

Mine foreldre pusset tennene mine på meg til jeg var tolv, jeg er velsignet med en benbygning sterk som betong og et dårlig konstruert bekken som førte til et planlagt keisersnitt. Planlagt keisersnitt i kombinasjon med rikelige mengder morfin gjør at det er rimelig grei skuring å sette et barn til verden. Sprekeste damen på barsel. Var oppe og gikk bare et par timer etterpå, satt velsminket og fresh i sykehuskorridoren sammen ettermiddag og lakket negler.

Nå ble jeg imidlertid fullstendig overrumplet over smerten. Jeg lå i sengen, tok Paralgin Forte, selvmedisinerte med rødvin, varmeflaske på magen, trøst fra Kjæresten. Herr Sønn i trygg forvaring hos min mor. Så kom blodet … så vanvittig mye blod … og så var det over … eller?

Er det kanskje nå det begynner? Sorgen. Dette er en sorg. En sorg over tap. En sorg over et barn som det aldri ble noe av. En sorg over å ikke vite. Var det gutt eller jente? Var det noe jeg gjorde galt? Er dette egentlig min feil? Hva nå?

Så våkner rasjonaliteten i meg. Jeg tenker på hvor utrolig heldig jeg er. Jeg bor i et land der det finnes gynekologer. Jeg har økonomi til å betale meg inn på dyre privatklinikker. Jeg har en fantastisk Kjæreste som passer på meg og et solid nettverk av familie og venner. Jeg kan dele. Jeg har noen å dele med slik at min sorg ikke blir stille. Dersom jeg har behov for det senere vil jeg uten problemer kunne betale meg inn hos en privatpraktiserende psykolog.

Mine tanker går til dem som må igjennom dette alene. Jeg vet at de finnes. En tilsynelatende ukomplisert løsning: «Her er noen piller – gå hjem og blø. Lykke til …». Så enkelt er det ikke. Det er flott at vi lever i et land med fri abort, men systemet svikter på et viktig punkt. Hva skjer etterpå? Hvor er oppfølgingen? Dette gjelder både de som tar abort av egen fri vilje og de som må fordi fosteret er dødt og må ut av kroppen.

Min sorg begynner å vike plass for sinne – et sinne rettet mot systemet, og … lettelse …

Som nevnt tidligere i dette innlegget hadde jeg tidlig ultralyd da jeg var gravid med Herr Sønn. Vi hadde bestilt tidlig ultralyd denne gangen også. Jeg føler lettelse nå fordi naturen ordnet opp for meg. Det handler ikke om at jeg hadde måttet ta et vanskelig valg om et par uker dersom den tidlige ultralyden hadde vist at fosteret hadde avvik – valget hadde jeg allerede tatt. Jeg vil ikke bære frem et barn med avvik. Graviditeten ville da ha blitt avsluttet. 

Jeg slapp dette nå. Jeg får sympati og trøst. Hvor mye sympati og trøst hadde jeg fått dersom jeg hadde valgt å abortere et foster med eksempelvis Downs Syndrom? Heller lite, vil jeg tro. Tallene viser imidlertid at det årlig fødes færre og færre barn med dette kromosomavviket. Vi leser til stadighet suksesshistorier om foreldre, som til tross for nedslående beskjeder på tidlig ultralyd velger å beholde barnet og lever lykkelig i alle sine dager. Jeg har imidlertid til gode å lese en historie om de som velger å abortere fosteret og så en tilfreds med den avgjørelsen. Det samme gjelder de som velger å beholde, men som angrer i etterkant. Hvor er deres stemme?

 Er det ikke et moralsk hull i systemet her? Vi lever i et samfunn hvor fri abort er en realitet, men når denne rettigheten brukes skal det ikke snakkes om? Det snakkes om sorteringssamfunn og menneskeverd … Hva vil vi egentlig? 

I kveld går mine tanker til alle dere som sørger i det stille. Ikke la sorgen gå forbi i taushet. Del den, gjør den synlig og la noen bære den sammen med deg slik at den blir litt lettere å bære.

God sommer,

FF.          

                                                                                   

Jakten på den gode hverdagen – eller et hjerte i grusen.

Jeg har tidligere skrevet om at jeg elsker alt som kan feires og at jeg nærmest omfavner de dagene som er litt annerledes, men jeg er også veldig svak for det helt vanlige ...

Det er jo faktisk slik at de aller fleste dagene i året er hverdager.

I flere år underviste jeg i dans flere kvelder i uken. I en periode jobbet jeg også ved et av Oslos teatre.  Jeg dro på jobb når de fleste andre kom hjem fra jobb. Min arbeidsdag var i startfasen når andres dag ble avrundet med middag. Jeg elsket jobbene mine, for all del, men på et tidspunkt fikk jeg nok. Jeg ville også sette meg ved middagsbordet på slaget fem, spise fiskepinner og se på Dagsrevyen i en sofa fra IKEA. En slik tilværelse kan sikkert virke kjedelig ved første øyekast, men for meg virket tanken fantastisk.

2016: Vi har bodd i Suburbia i litt over tre år og vi lever et deilig ordinært familieliv. Vi jobber, henter Herr Sønn i barnehagen, kommer hjem, lager middag, gjør innkjøp, reiser på besøk til familie, drar på ferie, vasker klær, koser med kattene, er med på dugnad … helt vanlige ting – og jeg bare elsker det. Det er dette jeg kaller for den gode hverdagen.

Det handler om å se magien i det ordinære, det vakre i det stygge. Det dreier seg om å legge merke til skjønnheten i det dagligdagse – det som er så dagligdags at vi kanskje ikke legger merke til det lenger. Jeg tror at dersom vi klarer å løfte blikkene våre slik at vi ser disse tingene vil vi bli lykkeligere mennesker.

Forleden sto jeg «på hodet i søppelkassen» og forsøkte å få ut noe makrell i tomat som hadde satt seg fast i min sønns matboks. Ikke en veldig morsom aktivitet, men i det øyeblikket kom en enorm følelse av lykke over meg. Jeg ble så vanvittig glad. For det første glad for at jeg har en flott sønn, i tillegg takknemlig for at vi kan gi ham mat hver dag og at han har en skikkelig tøff matboks. Takknemlig for at han får spise seg mett, takknemlig for at han får vokse opp i et trygt land med en familie rundt som bare forguder ham, takknemlig for at han er sunn og frisk, takknemlig for at han har gode kognitive ferdigheter, takknemlig for at han ikke har noen avvik eller feil i kromosomene sine. Jeg tenkte med meg selv at grunnen til at jeg står her og skraper makrell er at jeg har en sønn.

Da jeg studerte hadde jeg en veldig inspirerende lærer. Hun er, i tillegg til å være en fantastisk dansepedagog og et viktig forbilde for meg, gestaltterapeut. Hun snakket om hvordan man noen dager bare klarer å se junkier og søppel i byen, og hvordan man andre dager kun ser barn og solskinn. Jeg vil helst bare se barn og solskinn – derfor forsøker jeg så godt jeg kan å alltid se etter barn og solskinn.

Våren er en fantastisk årstid, men i år lar den vente på seg. I skrivende stund regner det skikkelig og bakken er dekket med slaps. Jeg velger meg april og kom mai du skjønne milde …. ? Særlig ….

Strøsanden er heldigvis kostet bort. Jeg kan med sikkerhet si at strøsand som ligger gatelangs etter at snøen har smeltet er noe av det jeg synes det er mest vanskelig å se skjønnheten i. Jeg kan faktisk bli ganske nedbrutt av strøsand … helt til jeg for en tid tilbake var ute på tur. På bakken ser jeg at noen har laget et hjerte i grusen. Hvem i alle dager lager et hjerte i strøsand? En forelsket tenåring? Noen kreative barn? Det er umulig å svare på det, men jeg er veldig glad for at vedkommende gjorde det. Jeg har fått et nytt syn på strøsand. Når jeg ser strøsand tenker jeg på hjerter …

Ønsker dere en fortsatt god lørdag i slapset … og husk at selv grus lar seg forme til hjerter.

xxx, FF.