Jeg har tidligere skrevet om at jeg elsker alt som kan feires og at jeg
nærmest omfavner de dagene som er litt annerledes, men jeg er også veldig svak
for det helt vanlige ...
Det er jo faktisk slik at de aller fleste dagene i året er hverdager.
I flere år underviste jeg i dans flere kvelder i uken. I en periode
jobbet jeg også ved et av Oslos teatre.
Jeg dro på jobb når de fleste andre kom hjem fra jobb. Min arbeidsdag
var i startfasen når andres dag ble avrundet med middag. Jeg elsket jobbene
mine, for all del, men på et tidspunkt fikk jeg nok. Jeg ville også sette meg
ved middagsbordet på slaget fem, spise fiskepinner og se på Dagsrevyen i en
sofa fra IKEA. En slik tilværelse kan sikkert virke kjedelig ved første
øyekast, men for meg virket tanken fantastisk.
2016: Vi har bodd i Suburbia i litt over tre år og vi lever et deilig
ordinært familieliv. Vi jobber, henter Herr Sønn i barnehagen, kommer hjem,
lager middag, gjør innkjøp, reiser på besøk til familie, drar på ferie, vasker
klær, koser med kattene, er med på dugnad … helt vanlige ting – og jeg bare
elsker det. Det er dette jeg kaller for den
gode hverdagen.
Det handler om å se magien i det ordinære, det vakre i det stygge. Det
dreier seg om å legge merke til skjønnheten i det dagligdagse – det som er så
dagligdags at vi kanskje ikke legger merke til det lenger. Jeg tror at dersom
vi klarer å løfte blikkene våre slik at vi ser disse tingene vil vi bli
lykkeligere mennesker.
Forleden sto jeg «på hodet i søppelkassen» og forsøkte å få ut noe
makrell i tomat som hadde satt seg fast i min sønns matboks. Ikke en veldig
morsom aktivitet, men i det øyeblikket kom en enorm følelse av lykke over meg.
Jeg ble så vanvittig glad. For det første glad for at jeg har en flott sønn, i
tillegg takknemlig for at vi kan gi ham mat hver dag og at han har en skikkelig
tøff matboks. Takknemlig for at han får spise seg mett, takknemlig for at han
får vokse opp i et trygt land med en familie rundt som bare forguder ham,
takknemlig for at han er sunn og frisk, takknemlig for at han har gode
kognitive ferdigheter, takknemlig for at han ikke har noen avvik eller feil i
kromosomene sine. Jeg tenkte med meg selv at grunnen til at jeg står her og skraper makrell er at jeg har en
sønn.
Da jeg studerte hadde jeg en veldig inspirerende lærer. Hun er, i
tillegg til å være en fantastisk dansepedagog og et viktig forbilde for meg,
gestaltterapeut. Hun snakket om hvordan man noen dager bare klarer å se junkier
og søppel i byen, og hvordan man andre dager kun ser barn og solskinn. Jeg vil
helst bare se barn og solskinn – derfor forsøker jeg så godt jeg kan å alltid se etter barn og solskinn.
Våren er en fantastisk årstid, men i år lar den vente på seg. I
skrivende stund regner det skikkelig og bakken er dekket med slaps. Jeg velger
meg april og kom mai du skjønne milde …. ? Særlig ….
Strøsanden er heldigvis kostet bort. Jeg kan med sikkerhet si at
strøsand som ligger gatelangs etter at snøen har smeltet er noe av det jeg
synes det er mest vanskelig å se skjønnheten i. Jeg kan faktisk bli ganske
nedbrutt av strøsand … helt til jeg for en tid tilbake var ute på tur. På
bakken ser jeg at noen har laget et hjerte i grusen. Hvem i alle dager lager et
hjerte i strøsand? En forelsket tenåring? Noen kreative barn? Det er umulig å
svare på det, men jeg er veldig glad for at vedkommende gjorde det. Jeg har
fått et nytt syn på strøsand. Når jeg ser strøsand tenker jeg på hjerter …
Ønsker dere en fortsatt god lørdag i slapset … og husk at selv grus lar
seg forme til hjerter.
xxx, FF.
Vakkert, Ida!
SvarSlett